Lumpers og splitters


De som er innom Spør om planter vil ha lagt merke til at jeg av og til gir uttrykk for klare meninger om arts- og underartsavgrensninger. Som regel at det er for mange av dem. Jeg regner med at dette stundom vil irritere noen en smule – det er tross alt folk som sitter og jobber med dette, med presumptivt mye bedre forutsetninger enn meg til å mene noe. Hvem er det jeg tror jeg er?

Det er helt greit. Jeg ser den cyclops wink

Alle som har gått litt dypere inn i faglitteraturen vet at artsavgrensninger er gjenstand for heftig og kontinuerlig diskusjon. Det vi får presentert som fasiten, i form av artsdatabanken, standardfloraer etc., er grensesnittet mot denne diskusjonen, en midlertidig konsensus som skifter over tid. For det er ingen fasit – det er ingen gitte regler for hvor vi skal ta frem hekksaksen og klippe biter av evolusjonstreet.

Hva er det som er så farlig med variasjon? Naturen er full av det. Vi ga opp rasetenkning hos Homo sapiens i erkjennelse av det. Det er ikke farlig, vi er simpelthen forskjellige.

Men så er det altså to skoler. Noen vil klippe evolusjonstreet i så små biter som mulig, og så får vi et overveldende antall arter som i praksis bare «ekspertene» kan holde rede på. De kalles «splitters» på godt norsk. Så har vi de som mener at det er bedre å holde kvistene i evolusjonstreet mest mulig intakte. De er «lumpers» og vil helst holde antall arter på et praktisk håndterbart nivå.

Det klassiske eksempelet på en erke-splitter er Simen Oscar Fredrik Omang, som på slutten av 1800-tallet beskrev tusenvis av likestilte fulle arter i sveveslekten Hieracium – med det resultat at vi idag vet nærmest ingenting om denne slekten. For hvem orker å gå inn i denne ugjennomtrengelige materien? Jeg kunne ramset opp eksempler i det uendelige, det er et hav å ta av. Søk f.eks. opp «Ophrys» (flueblom) og Pierre Delforge vs. Richard Bateman. Er det 251 arter eller 19?

Motsatt dette ekspertokratiet har vi dagens Artsobservasjoner. Dette er en massiv innsamling av data på fullstendig demokratisk vis. Hvem som helst kan bidra. Og resultatet er en kunnskapsoppsamling som vi aldri tidligere har vært i nærheten av. Det virker! Joda, det er noen feilskjær her og der, men nettoeffekten er dramatisk øket kunnskap. Men da må vi ha arter og underarter som det går an å forholde seg til i praksis.

Så er det en ting til: ønsketenkning. Jeg skal ikke spekulere på motivene for dette, men det er taksa som er demonstrerbart grunnløse, og som faller fra hverandre ved nærmere undersøkelse. Publiserte «diagnostiske» karakterer viser seg i praksis å ikke holde. To vilkårlige eksempler fra Jæren, som jeg har besøkt mange ganger opp gjennom årene, er jærflangre og jærsøte. Ingen av dem skiller seg fra nominatunderarten på noen meningsfull måte, og de oppgitte skillekarakterene stemmer simpelthen ikke. Jærflangre er ikke større eller med tettere blomsterstand eller mer lukkete blomster enn vanlig breiflangre. Jærsøte har ikke blekere blomster eller er mer eller midre greinet enn bittersøte ellers i landet. Så hvorfor vil noen gjerne at det skulle være slik?

Det burde være mulig å finne et kompromiss. Hvis noe er klart forskjellig fra noe annet, så er det kanskje en annen art. Men da må det være mulig å holde det ene fra det andre, for en rimelig kunnskapsrik og kompetent person. Det kan ikke bli en akademisk ekspertøvelse, da blir det kontraproduktivt – det tilslører kunnskap heller enn å øke den.

(og PS - nei, DNA kan ikke alltid separere på artsnivå, og enda mindre på underartsnivå).
Replies

Vel talt!
Begrepet art er egentlig en abstraksjon for å kunne samle individer med noenlunde samme egenskaper. Siden Linnes dager har artsnavnet vært knyttet til typen, ett enkelt individ eventuelt i følge med noen få utvalgte til paratyper. Det går tilbake til Platons idelære: Det vi oppfatter er bare skyggebilder av det egentlige. Med andre ord: Individene i en art er bare representanter for Selve Arten.

Det trengs et mer funksjonelt artsbegrep, der individer med tydelige likheter regnes som "ensartet". Problemet kan være søskenarter, som er morfologisk like, men har ulik biologi.

Når det gjelder DNA, så ser jeg to vanskeligheter:
A) En finner ikke de genene som skiller to arter fra hverandre. (For enkelhets skyld testes vel bare et lite, "standarisert" utvalg av gener.)
B) Kartet stemmer ikke med terrenget. Enten er ulike former deler av samme populasjon, eventuelt like former genetisk ulike.

I naturen er det bare gradvise overganger. Men, av og til blir forskjellene så store at det er rimelig å snakke om ulike arter.
Ja, og det det hele koker ned til er selvfølgelig "hva er egentlig en art".

Rundt omkring i litteraturen er det visstnok fremsatt et tyvetalls forskjellige definisjoner. Ovenfornevnte Richard Bateman (link nedenfor) mener de alle kan reduseres til tre hovedkategorier:
* morfologi
* reproduktiv isolasjon
* monofyli - her kommer genetikken inn, men det er uenighet om hvor brukbart det er på individ- og populasjonsnivå.

Problemet er at ingen av dem er almenngyldige. Alle definisjoner hittil fremsatt faller sammen under gitte omstendigheter, også når man kombinerer dem. Så til syvende og sist ender det alltid opp med skjønn. Hvis det "føles" som en annen art, så er det like bra som noe annet. Og da blir det helt subjektivt og vilkårlig.

Så da kunne man kanskje fremme et fjerde kriterium: informasjonsinnhold - hvor mye informasjon ligger det potensielt i å behandle dette som en art? Og da tvinger et tilleggskriterium seg frem, som er rent pragmatisk: Hvor praktisk nyttig er det? Kan det brukes til noe?

Link til artikkel av R. Bateman. Den er gratis, men det er mulig man må ha en konto:
https://www.academia.edu/1175389/Conflicting_species_concepts_underlie_perennial_taxonomic_controversies_in_Ophrys

"At best, the splitters' microspecies of Ophrys are not reliably identifiable by any known method. The morphological characters are too subtle, the molecular characters non-existent, and pollinator visits too rare, to assist identification. At worst, the entire ledger of bee orchid microspecies is an artifice of man, which has spawned a popular mythology of recent and rampant speciation".
Med økende popularitet for "miljø-DNA" tror jeg monofyli blir fremtiden. At arten er en samling individer som befinner seg innenfor en begrenset variasjon av bestemte gener.
Så blir kunsten å velge forgreningspunkter. Når er forskjellen så stor at den rettferdiggjør et skille?
Cladogram:
https://cladogramed6228.weebly.com/examples-of-cladograms.html

Det interessante med et "genetisk artsbegrep"/Barcode er at en (teoretisk sett) kan finne ut om en art har en vid økologisk nisje, eller om tilsynelatende like organismer fra ulike miljø er spesialister, og gode arter.
Artikkelen krever pålogging via en eller annen konto. Lar den derfor hvile...
Ja, jeg satt opp en konto for en tid siden, men det var fordi jeg trengte det, jeg gjør det ikke ellers. Det er bare brukernavn og passord, de har ikke plaget meg med noe annet.

"Kryptiske" arter er jo ellers morsomt - og et potensielt kaos. Allerede har vi tre (under)arter brudespore som er kliss like og praktisk umulig å holde fra hverandre i felt - men visstnok helt utvetydig genetisk skilt: conopsea, densiflora og borealis.
I et slikt tilfelle er det vel et spørsmål om det er noe i artenes biologi, som rettferdiggjør skillet, eller om det er satt ved en vilkårlig grense for genetisk ulikhet. Faren ved trange grenser er at en gir hver klon eller populasjon rang som egen art.

Rent praktisk, så er vel løsningen å registrere på det nivået en er fortrolig med, for eksempel slekt, eventuelt gruppe for å avgrense de artene i samme slekt som ikke lar seg skille fra de artene som er ulike.

Og noen ganger er det enklest å gå stille forbi. For min del gjelder det for eksempel fjærmygg. Over 500 arter i Norge, men svært vanskelig å bli klok på.
https://no.wikipedia.org/wiki/Fj%C3%A6rmygg
Det er i grunnen litt synd, for det ulike artene har til dels fullstendig ulik økologi. Fra kilder i høyfjellet til varme kloakkdammer.
Ja! Just precis! Det er akkurat det fjærmygg-scenarioet som er kjernen i hele problemstillingen. For hvilken nytte har vi av 500 arter, hvis alle bare går i en stor bue utenom dem og resolutt ser motsatt vei? Da blir de aldri registrert verken i AO eller andre steder, og så vet vi fremdeles like lite. Alt vi i grunnen vet er at det er 500 arter, og det kan jo ikke brukes til noe. Vi lærer ingenting om fjærmygg av det.

Og det er jo massevis av økologiske interessantheter som forsvinner på den måten.

En art bør være romslig nok til å inkludere endel geografisk, økologisk og morfologisk variasjon. Akkurat som Homo sapiens wink
Sitter og leser Batemans artikkel nå. Begrepet "ultrasplitter" kunne kanskje ha vært anvendt på de som fortsatt tror på flere arter innen Hieracium og Taraxacum f.eks.?
Det kunne det nok. Jeg ser fremdeles noen registreringer på art i Hieracium, så det har nok fremdeles sine tilhengere. Men som du en gang påpekte - bare nomenklaturen gjør det til en nokså håpløs oppgave å rydde nå. Det er mange prioriteter og type-eksemplarer å holde rede på her.

Det som opprinnelig fikk meg til å skrive dette innlegget var at jeg ser en tendens i artsdatabanken nå. Det dukker opp flere og flere taksa ut av intet. Mange av dem er demonstrerbart grunnløse og tjener til lite annet enn å forvirre og komplisere registrering. Skognattfiol? Tull og tøys. Den bygger bare på en misforståelse om at nattfiol "egentlig" vokser i slåtteeng.

Eller øyentrøst, som var ille nok fra før. Nå er det plutselig fire underarter bare av kjerteløyentrøst, pluss en serie "nye" arter som jeg aldri har sett i noen flora. Hvor kommer de fra? Hadde det ikke vært bedre å konsolidere slekten i noen færre men mer solide enheter inntil noen tar jobben med å rydde opp?