OK -
bjørka er (som alle løvtrær som lever i tempererte strøk) løvfellende, dvs. den kvitter seg med bladene på den kalde årstida. Vekstpunktene som skal gi nye årsskudd med blader er godt beskyttet i knopper som overlever vinteren. Vevet i knoppene har høyt innhold av stoffer som senker frysepunktet, slik at de ikke får frostskader.
Nok en tilpasning: den anlegger hanraklene allerede på høsten, og de overvintrer fullt ferdige og er klar til å begynne å spre pollen straks været tillater det (dette er timet med utviklingen av hunnraklene, som dannes inne i knoppene, og derfor blomster bjørka etter løvsprett).
Dette er generelle tilpasninger til nordlig tempererte forhold. Men selv trær med slike tilpasninger har ulike nord- og høydegrenser, og ulik økologi. Bjørka er spesielt suksessrik så langt som skogen går (i forhold til andre nøysomme treslag) av to årsaker:
- en klimatisk: den er selektert til å klare seg med en meget kort vekstsesong. Dette har med effektiv fotosyntese og toleranse for lave temperaturer å gjøre. Det er ikke mulig å peke på noen enkel grunn til det, men bjørka er det mest kuldetolerante treslaget vårt, dvs. det går tilvekstmessig i pluss med svært kort vekstsesong og lave temperaturer.
- en økologisk: bjørka er en generalist som ikke krever noe spesielt av jordsmonn eller berggrunn, verken når det gjelder innholdsstoffer eller andre økologiske faktorer. Den er dessuten en opportunist som spirer raskt og i store mengder, og som produserer store mengder frø. Dette til sammen gjør at den blir det bestandsdannende treet alle steder langt mot nord der de mer saktvoksende bartrærne ikke får det til, eller ikke har hatt nok tid på seg til å innta stedet.

Furua har en helt annen tilpasning til kaldt klima. Den er vintergrønn, og det å være vintergrønn samtidig som jorda er frossen store deler av året utgjør et stort problem: det vil alltid være en viss fordamping fra grønt plantevev (spesielt siden greinverket tross alt kan varmes en del opp på solrike dager, selv om vinteren), samtidig som det er plent umulig å kompensere for det ved å tilføre vann fra bakken via røttene. Vintergrønne trær i nordlige strøk står derfor i en akutt fare for å tørke ut. Derfor har bartrærne ekstremt tørketilpassete nåler, med liten overflate, få og godt beskyttete spalteåpninger og tykt beskyttende vokslag.
Bortsett fra det gjelder den samme evnen som bjørka har til å takle korte vekstsesonger. Men bartrærne vokser saktere og trenger mere tid på å etablere seg.
Bartrærne er også ekstremt seine med frøsettinga: Det går hos furu tre år fra blomstring til frømodning. Men på den annen side kan furua produsere mye frø, og frøene spres lett med vinden på skaren om vinteren. Furua har også overtaket overfor bjørka på ekstremt tørr grunn og i kontinentalt klima.