Siste nummer av Biolog Nr. 3 2020 fikk meg til å tenke tilbake:
Eline og Sigmund Hågvar om 1972 og Morten M. Laane om hvordan han ble forsker.
Deres historier ligner litt på min…
En av mine første bildebøker var Fuglene i farger. Jeg er nokså sikker på at jeg ennå ikke hadde begynt på skolen da jeg oppdaget og kjente igjen ei nøttekråke. En fugl jeg bare har sett to ganger i livet, med omtrent 40 års mellomrom.
Nabojenta var datter av en kjemiker, så når andre unger lekte butikk, lekte vi kjemiker.
Det var nok mest alkymistiske eksperimenter, å blande likt og ulikt for å se hva som skjer. En gang klarte jeg å forgifte meg selv med H2S. Aner ikke hvordan. (Og nei, det var ikke snakk om sulfid og syre.) Regner med at hun vokste fra det, men jeg ble hektet og har vært det siden.
Alkymistens hule 1971
Fortsatt hjemmesnekret lab, men i dag bedre utstyrt...
Min formue grunnla jeg ved å grave hustomt sammen med naboen. Tomta var så inneklemt at det var vanskelig å bruke maskin. Det var et par år med spade og trillebår, og 50 kr uka. Pengene investerte jeg i laboratorieutstyr fra Falkenberg i Nedre Slottsgate. Blant annet et mikroskop, som har tjent meg vel helt til jeg fikk råd til proft utstyr mange tiår senere.
Her ble min formue grunnlagt. Da våren kom raste en halv meter av bakveggen ut.
1972 ble et skjebneår for meg: Jeg gikk i 8. klasse, og hadde miljøvern som valgfag. En av oppgavene var å lage en veggavis om miljøvern. Det var hard kost for et følsomt sinn!
Avløpet fra Dyno Industrier 1972. Et par år senere ble det mitt første "miljøprosjekt". Dynos utslipp var basisk. Ei mil lenger sør i vassdraget brukte Leca Rælingen lut til å rense røyken. Min tanke var at de to bedriftene kunne ha nytte av hverandres utslipp: Syre + base = salt. Forslaget møtte ingen begeistring.
Der og da var yrkesvalget klart. Som nevnt var jeg en ivrig fuglekikker, med Nordre Øyeren som hjemmebane. Fra vannfugl var det kort vei til livet i vann, og til limnologien.
Limnologi er et herlig fag, der en får bruk for både kjemi, biolog og noe av hvert ellers.
Eline og Sigmund Hågvar om 1972 og Morten M. Laane om hvordan han ble forsker.
Deres historier ligner litt på min…
En av mine første bildebøker var Fuglene i farger. Jeg er nokså sikker på at jeg ennå ikke hadde begynt på skolen da jeg oppdaget og kjente igjen ei nøttekråke. En fugl jeg bare har sett to ganger i livet, med omtrent 40 års mellomrom.
Nabojenta var datter av en kjemiker, så når andre unger lekte butikk, lekte vi kjemiker.
Det var nok mest alkymistiske eksperimenter, å blande likt og ulikt for å se hva som skjer. En gang klarte jeg å forgifte meg selv med H2S. Aner ikke hvordan. (Og nei, det var ikke snakk om sulfid og syre.) Regner med at hun vokste fra det, men jeg ble hektet og har vært det siden.
Alkymistens hule 1971
Fortsatt hjemmesnekret lab, men i dag bedre utstyrt...
Min formue grunnla jeg ved å grave hustomt sammen med naboen. Tomta var så inneklemt at det var vanskelig å bruke maskin. Det var et par år med spade og trillebår, og 50 kr uka. Pengene investerte jeg i laboratorieutstyr fra Falkenberg i Nedre Slottsgate. Blant annet et mikroskop, som har tjent meg vel helt til jeg fikk råd til proft utstyr mange tiår senere.
Her ble min formue grunnlagt. Da våren kom raste en halv meter av bakveggen ut.
1972 ble et skjebneår for meg: Jeg gikk i 8. klasse, og hadde miljøvern som valgfag. En av oppgavene var å lage en veggavis om miljøvern. Det var hard kost for et følsomt sinn!
Avløpet fra Dyno Industrier 1972. Et par år senere ble det mitt første "miljøprosjekt". Dynos utslipp var basisk. Ei mil lenger sør i vassdraget brukte Leca Rælingen lut til å rense røyken. Min tanke var at de to bedriftene kunne ha nytte av hverandres utslipp: Syre + base = salt. Forslaget møtte ingen begeistring.
Der og da var yrkesvalget klart. Som nevnt var jeg en ivrig fuglekikker, med Nordre Øyeren som hjemmebane. Fra vannfugl var det kort vei til livet i vann, og til limnologien.
Limnologi er et herlig fag, der en får bruk for både kjemi, biolog og noe av hvert ellers.