Det er nok en tilpassning til frost og tørke, akkurat som løvtrærne feller bladene. Lerkenåler er mykere enn de fleste barnåler.

I Sibir danner lerk skoger, de er flotte i høstfarger, som her ved Baikal...

Egentlig er det samme grunn som at løvtrærne feller bladene. I klima med kort vekstsesong og sterk kulde om vinteren krever det ressurser å bygge opp blader (nåler) som er tøffe nok til å klare seg over vinteren og overleve den, og så fortsette å fungere neste sesong. Men det er mulig: furuartene klarer det, granartene klarer det, edelgranartene klarer det. Det er derfor ikke slik at det er den eneste mulige strategien. Både furustrategien og lerkestrategien fungerer, de er løsninger på de samme klimautfordringene. Det er gjerne slik i naturen: livet kan løse de samme problemene på ulike måter.
Utfordringen lerk (og løvtrærne) da får, er at de må lage mye ny biomasse om våren før de i det hele tatt får startet med å drive fotosyntese. Så mye av det de sparer ved å ikke bygge nålene så sterke og tøffe og motstandsdyktige, mister de på å måtte lage mye nytt hver vår.
Det samme ser vi også når det gjelder lyngartene: Blåbær, blokkebær og rypebær feller bladene, mens tyttebær, krekling og mjølbær er vinrtergrønne. Rypebær og mjølbær er i like stor grad spesialister på vindblåste rabber der dert blir veldig tørt og kaldt om vinteren. Men de overlever, hver på sin måte.