Jeg kan ikke stort om "fragmentbotanikk", men på bilde to synes jeg jeg ser nok skjellaktige blad? Som om det kunne være en rotstokk av noe slag? De svarte klumpene på første bilde ser mistenkelige ut? Kan det være noe annet enn planterester?

Ellers, tror jeg det kan lønne seg å undersøke stedet der hesten har beitet, eventuelt det siste foret.
Har hesten gått på beite nær vann? Har en ubegrunnet følelse av at planterestene på bilde to kan ha vært i vann?

Mageinnhald frå hest har eg lite erfaring med. Dette ser lite fordøyd ut, kan hende ekstra lite fordøyd.

Eg tenkjer varedeklarasjon når det gjeld mat til hest. Der er det mogleg å gjere feil og ein skal vite kva ein gjer. Samtidig er hester forskjellige når det gjeld kva dei eter. Nokre hestar går på beite med giftige planter og held seg unna, andre er ukjente med det som veks i området og veit ikkje å passe seg. Elles kan det vere såpass beita at hestane eter det dei ikkje pleier å ete. Det kan gå dårleg.

Ein del planter er giftige som veksande i beite og misser gifta når dei blir hausta. Andre er giftige også som høy, slik som landøyde.

På bilete 1 tenkjer eg først på sneller og bregner. Viss noko er snelle, så er det kanskje elvesnelle og skavgras som er mest aktuelle kandidatar. Elvesnelle veks vått, skavgras tørrare, men basisk. Mogleg noko kan likne litt på lupin.

På det andre biletet trur eg det må vere bregner. Einstape er giftig, men eg trur ikkje eg ser den. Stortelgslekta liknar meir.

Alle desse som er nemnt har eg nok sett i hestebeiter, vanlegvis fordi dei står igjen.

Jeg ville jo publisert beitestedet. Ofte er planter så spesielle at mange er obs på dem og det fins til og med belegg og prikker på kart slik at man vet hvor de vokser og dermed kan få mistanke. Enkelte planter er jo giftige selv for typiske planteetere. Selsnepe og nyserot er jo eksempler på slike.

Å prøve å finne ut av ting er jo interessant til vanleg. Viss ein kan finne ut av ting som dei spørsmåla her, kan ein til og med gjere nytte.

Posisjon på kart kvar dette beitet er hen og eventuelt heilt vanlege bilete av området kan vere nok til at det kan bli ei liste over artar ein bør sjå meir etter til våren. Bilete med snø er også interessante, om ein ikkje har noko på berr mark.

Tusen takk for alle svar. Dette var tydeligvis ikke lett:-) Regnet med det. Interessant at snelle ble nevnt. Snelle og da kanskje myrsnelle har blitt nevnt som en mulighet av andre, og den skal være giftig for hest og storfe. Dette blir nok umulig å finne ut av helt sikkert, så beitet må ses over neste sesong.

@Randi Sørby : For beitedyr er alle sneller giftig. Ja myrsnelle inneholder noe palustrin, men det gjør flere av de andre også i mindre mengder. Men det som er problemet med alle sneller sammen med bregnen einstape, er at de også inneholder thiaminase, altså et enzym som bryter ned thiamin (vitamin B1). Det er sett flere ganger at dyr som beiter på slike planter, kan bli skikkelig syke av thiaminmangel, ja noen har også dødd. Ellers hos einstape er det også en cyanoglykosid (prunasin), som er den samme som i heggebark og heggeskudd, kirsebærbark m.m.
Ellers inneholder einstape også seskviterpenen ptaquliosin, som er oppbundet i en glykosidform. Ptaquilosin er ikke så veldig akutt giftig, men det er kreftfremkallende. Steder der einstape blir brukt som grønnsak (Kina, Japan og andre østasiatiske land), ser en en overvekt av kreft i mage og urinblæren.
Men egentlig de plantene jeg har beskrevet her, passer ikke med symptomet "magevondt". Her ser en mere ustødig gange, dyrene faller, og ved thiaminmangel ganske ekstrem vektnedgang og at hodet er bøyd bakover.

Noen av skjellene en ser der, kan kanskje ligne på skjellene en ser på bregner, men jeg er usikker. Her kan jo ormtelg være et alternativ. Ormtelgen Dryopteris filix-mas inneholder bl.a. albaspidin(er) og filicinsyre. Her kan det nevnes at albaspidin har en LD50 på 27,7 mg/kg kroppsvekt når det er injisert i venen på mus. Noe som er på nivå med de verste sprøytemidlene vi hadde på 90-tallet (demeton-S-metyl har 30 mg/kg kroppsvekt målt på rotter p.o., og Metasystox inneholdt 25 % demeton-S-metyl).
Når det kommer til albaspidin er det oppgitt kvalme, oppkast, magesmerter, diare, spasmer, forvrengt syn og pustestans. Det er albaspidin som var virkestoffet mot innvollsorm i ormtelgen. Men det var en kjent sak, at en del av pasientene kom fra dette med varige mén, slik som varig nedsatt syn eller blindhet. Det var heller ikke veldig sjeldent at de døde av behandlingen. Albaspidin irriterer og lammer innvollsormen. Denne irritasjonen går også på vertsdyret, særlig ved overdosering. Det er denne irriterende effekten, som også helt eller delvis ødela synsnerven.

I og med at de andre "småfe-telgene" (geite–, saue–, vass–, ragg– og broddtelg) også er i den samme slekta Dryopteris, ser jeg det som sannsynlig at også de andre artene kan inneholde albaspidin og/eller filicinsyre.

Men altså dette er mye et skudd i mørke. En kommer ikke til bunns i dette problemet, uten å kunne mikroskopiere delene (for de som kan det), eller ta en undersøkelse der hesten har beitet. For ved å se de plantene som vokser der, kan en velge og vrake kandidater mye bedre.

Ellers er de aller fleste plantene som er giftig i fersk tilstand også giftige i tørket/ensilert tilstand. Hovedunntaket her er de i soleieslekta, symreslekta og en del til. Disse inneholder ranunclin, som er et glykosid. Dette blir spaltet til protoanemonin når planta skades, eller i magen på den som har spist den. Protoanemonin er en ustabil sak det 3 av 7 bindinger er dobbeltbindinger, og molekylet inneholder 2 oksygenatomer (det ene med dobbeltbinding). Altså det reagerer lett med proteiner og DNA. Men det reagerer også relativt lett med seg selv, og 2 protoanemonin blir da til anemonin, som er mye mere stabilt, og har bare brøkdelen av giftigheten. Men altså selv om dyrene kun spiser ensilerte eller tørkete soleiearter, kan de allikevel få forgiftninger om det er veldig mye av det i fôret.

Men alkaloider flest er lite flyktige. De fleste giftstoffene er lite eller ikke flyktige, en del syrer (f.eks. oksalsyre) og de aller fleste alkaloider (unntaket er koniin, som er relativt flyktig) og glykosider flest (f.eks. hjerteglykosider og cyanoglykosider, mens blåsyre i ren form er svært flyktig og koker ved 25 °C).