Ioniserende stråling er i stand til å bryte bindinger i molekyler. Da får de ulike fragmentene av molekylet elektriske ladninger. Harde UV-stråler, røntgenstråler og radioaktive stråler kan ionisere. Radioaktive stråler består av tre ioniserende stråletyper. Gammastråler er svært kortbølget elektromagnestiske stråler. De har evne til å ionisere. Enda mer effektive er alfastråler og betastråler. De består enten av positivt ladete heliumkjerner (alfa) eller negativt ladete elektroner (beta). Pga deres ladninger har de en utrolig sterk evne til å ionisere. Begge to slår derfor svært hardt, men går veldig kort og har liten gjennomtrengelighet (alfastråler kan stoppes av et papir). Gammastrålene går derimot svært langt og har stor gjennomtrengelighet (stoppes av tjukke blyplater).

I medisinen brukes ioniserende stråler i kreftbehandling fordi kreftcellene ofte er litt mer følsomme enn normale celler. Dette kan delvis henge sammen med at kreftcellene har mye mer aktiv deling og metabolisme, og at det derfor er lettere å ramme maskineriet som sørger for deling. I kreftterapi brukes nå sjelden elementet radium, men heller kunstig radioaktive isotoper av elementer som kobolt og jod. Disse faller billigere og, viktigst, de er mer målrettete. Jod f.eks. vil være effektivt mot kreft i skjoldbrukskjertelen fordi de her produseres et jodholdig hormon, tyroksin.

Røntgenstråler brukes i medisinen til røntgenfotografering.

UV C til sterilisering.

I teknikken brukes ioniserende stråling (UV C, røntgen og radioaktive stråler) til veldig mye. F.eks. sterilisering, undersøkelse av materialer (f.eks. påvisning av materialtretthet i fly), studier av malerier (f.eks. påvise om en påstått Munch eller Van Gogh virkelig ER en Munch eller Van Gogh). I kommunikasjon, romfart og andre ting som krever kortbølgete stråler.

I forlengelsen av det Klaus sier om radioaktiv jod, kan en føye til at også andre radioaktive stoffer brukes medisinsk. En metode går på å finne et stoff som de syke cellene tar opp (det er som regel kreftceller), og gjøre det radioaktivt. Hvis stoffet avgir mest alfastråler, vil det bli en høy dose der den gjør nytte, men forholdsvis mindre utenfor.

En kan også bruke radioaktivitet til å spore stoffer i kroppen, for eksempel medisiner. Da er det en fordel å bruke stoffer som avgir gammastråling. Strålingen kan avbildes med et gammakamera.

Gjør en slike forsøk med dyr eller planter, så kan en lage "gammabilder" på vanlig røngtenfilm. (De ville være farlig å bruke den metoden på mennesker.)

Ioniserende stråling er "enkel" å måle, derfor brukes den i kjemisk analyse. Ved å måle strålingen, kan en finne ut hvor mye radioaktivt stoff det er i prøven. Det er nesten så en kan telle ett og ett atom.
Måleenheten Becquerel, som du sikkert har hørt om handler om partikler/sekund. Hver partikel representere ett atom som spaltes. Alle radioaktive stoffer stråler på sin bestemte måte, så ved å undersøke strålingen kan en si hva den stammer fra. For eksempel cesium.

Fordi de er "lette" å spore, brukes radioaktive stoffer til undersøke ulike prosesser, som nevnt i medisin, men også i andre fag. For eksempel ble det sluppet ut store mengder radioaktivitet når atombomber ble sprengt. Dette setter spor i naturen, slik at en kan se på et lag i en innsjøbunn at det ble dannet like etter at bomba falt.

Til sist vil jeg nevne et rart eksempel fra før en viste at ioniserende stråling var farlig: Røngtenstråler ble nesten sett på som et leketøy. Du kunne for eksempel få røngtenfotografert føttene i skobutikken, for å se at skoene passet

AA