Hos de fleste bregner er sporehusene plassert på undersiden av bladene, som oftest gruppert sammen i avgrensete klynger, som kalles sori ("sporehoper", ikke noe godt norsk ord). I noen tilfeller er sporehusene plassert innunder en innrullet bladkant. Hos mange bregner er det sporehus under alle bladene, bortsett fra kanskje de ytterste i tua. Hos andre er det en forskjell mellom sporebærende blad og sterile blad. De kan ha forskjellig høyde (eks. vasstelg), de kan ha forskjellig bredde eller form på bladfinnene (myrtelg, hestespreng, bjønnkam), eller de fertile bladene kan mangle klorofyll helt (strutseving). Hos noen bregner er det kun deler av bladet som er fertilt (eks. kongsbregne). Hos mange bregner (dette er en typisk karakter for enkelte slekter) er soriene som unge dekket av en hinne som beskytter sporehusene. Den kalles for slør (indusium). Sløret løsner etterhvert og visner bort når sporehusene modnes. Men mange slekter mangler slør.

Noen bregner er svært avvikende. I vår flora gjelder det først og fremst ormetungefamilien (ormetunge, marinøkkel), der bladet er delt i to deler, en steril med mer eller mindre breie finner og en fertil med runde sporehus som sitter i en greinet struktur som ser ut som en drueklase (marinøkkel) eller som sitter langs kanten av en ugreinet spydformet akse (ormetunge). Enda mer spesiell er vannbregnen trådbregne, som er heterospor (har mikro- og megasporer) med sporangier som sitter i sori som er innelukket i kuleformete organer, sorokarper, som sitter på korte sidegreiner nede ved basis av planta. En del tropiske bregner har enda flere avvikende utforminger og plasseringer av sporehusene.

Hos snellene sitter sporehusene i toppstilte kongleliknende organer som kalles strobili (entall: strobilus). Strobiliene er dannet av tettsittende, kransstilte, kantete, skjoldformete, stilkete greiner (sporangioforer) som først passer helt sammen (som mønsteret på en håndball), men som etterhvert løsner fra hverandre i kantene. På undersiden av sporangioforen henger det ca 5-6 sporehus.

Hos kråkefotplanter sitter sporehusene på oversiden ved basis av blad som kalles sporofyller. Sporofyllene kan være omtrent som vanlige sterile blad (f.eks. hos lusegras og brasmegras), eller de kan være avvikende fra de vanlige bladene: lengre og spissere (f.eks. vår norske dvergjamne og myrkråkefot) eller tvert imot korte og skjellformete, tett pakket i en kongleliknende samling som også kalles strobilus (som hos myk kråkefot, stri kråkefor, skogjamne, fjelljamne).

Viktige navn på bladtyper hos karsporeplanter er:
- trofofyll = sterilt, assimilerende blad (vanlig blad)
- sporofyll = blad assosiert med sporehus. Hos heterospore grupper skiller en da mellom mikrosporofyller og megasporofyller.

- megafyll (makrofyll) = bladene hos bregnene (og opprinnelig også snellene), som opprinnelig er spesialiserte avflatete greinete skuddsystemer
- mikrofyll = bladene hos kråkefotplantene, som opprinnelig er korte, ugreinete utvekster på stammen

Dessuten er det viktig å ha klart for seg generasjonsvekslinga hos karsporeplantene: sporehusene sitter på den diploide generasjonen (sporofytten). Den haploide generasjonen (gametofytten), derimot, produserer ikke sporer, men kjønnsceller.