Slik jeg har forstått det, går det sensoriske nerver fra øyet til synssenteret i hjernen. Der blir inntrykkene/påvirkningene tolket slik at vi ser det vi ser. Fra synssenteret igjen går det motoriske nerver, som styrer musklene som får pupillen til å trekke seg sammen/utvide seg. Disse nervene tilhører det autonome nervesystemet (altså ikke viljestyrt), og jeg tror det er slik at det er det parasympatiske og det sympatiske som regulerer sammentrekning og utvidelse.

Ihvertfall, når det ene øyet sanser mye lys, vil det bli sendt ut nerveimpulser til begge øynene, og derfor trekker begge pupillene seg sammen. Dette har ikke noe med overlappende syn å gjøre. Overlappende syn gir oss dybdesyn, noe som vi har utviklet fordi vi er rovdyr. En annen teori er at vi måtte ha dybdesyn fordi vi engang levde i trærne og måtte kunne bestemme avstander. Byttedyr har ofte øynene plassert på hver sin side av hode for å ha et større synsfelt. Slik kan de oppdage mer rundt seg, men har ikke en god oppfatning av dybden.

Vel.. Det er jo ikke slik at begge pupillene trekker seg sammen dersom ett øye utsettes for lys og det andre ikke.

Dette har jeg opplevd mange ganger selv mens jeg var skytter på CV90 i forsvaret.. Mørkt inne i vogna, lyst ute og en-øyes okular. Hvis jeg hadde sett i okularet over lengre tid, og så forsøkte å se meg rundt inne i vogna så var det kun det venstre øye jeg hadde "nattsyn" på. Det høyre (som var vant til lys) så jeg ingen ting med.. :)

tror nok at begge pupillene dine trekker seg sammen.. det du sier har mer med fotoadaptasjon å gjøre, at sansecellene i netthinnen tilpasser seg mørke og lyse..

bare prøv med en kamerat. hold et skille mellom øynene og lys med en lykt inn i et øye. da ser du at begge pupillene trekker seg sammen.

hei!

Hva er grunnen til at vi ikke ser opp-ned?

Grunnen til at vi ikke ser opp ned er at hjernen tolker bildet rettvendt. Hjernen sammenligner inntrykkene fra øynene med andre sanseinntrykk, og leverer en tolkning der synsbildet svarer til de andre sansene. Hvis en for eksempel har fått nye briller, kan det ta litt tid før hjernen har lært å tolke det nye synsinntrykket, og det er smått ubehagelig.

AA

Noe av forklaringen kan være at selv om hjernen består av to halvdeler, så jobber den oftest som en enhet. Prøv bare å bevege kun et øye mens du holder det andre rolig. I tillegg går det signaler fra hvert øye til begge hjernehalvdelen.

Man har fått forsøkspersoner til å bruke spesielle briller som gjør at alt de ser er opp-ned. Men etter en tid begynner man å bli vant til dette nye, og hjernen snur synsinntrykkene rett vei igjen. Når man så fjerner brillene må man starte på nytt igjen.
Grunnen er at øynene kun registrer mens det egentlig er hjernen vi ser meg. Det er mulig at øynene bearbeider en ørliten del av impulsene den mottar på egen hånd, men primært er det en strøm av ubehandlete rådata som følger synsnervene inn til synssenteret i hjernen, der den benytter ikke bare informasjonen fra øynene men også påvirkes av erfaring og nåtidige inntrykk fra andre sanser til å fortolke alle signalene til et bilde av omgivelsene som gjør det mulig for oss å orientere oss i verden.
Hjernen er en mester i å fortolke informasjon. Ta for eksempel hørselen. Lydbølger inneholder langt mindre opplysninger enn lys, og hørselen kan til en viss grad sammenlignes med en utstpent membran på hver side av enden av et svømmebasseng som registrerer bølgene og vannbevegelsene som slår mot det. Likevel er dette tilstrekkelig til at dyr som tannhvaler og flaggermus er i stand til å danne seg et slags viseult bilde av omgivelsene og lydens opphav. Det blir som om man utfra det membranene i bassenget oppfatter skulle være i stand til å bestemme størrelse, fart, til en viss grad fasong og posisjon til de objektene som skaper bevegelse i vannet, gjerne mange på en gang. Skulle gjerne likt å se hverden gjennom "øynene" (ørene) til en delfin eller flaggermus, eller hvordan en elektrisk mormyride oppfattter verden gennom sin elektriske sonar.