Faktisk er nesten alle edderkoppene i Norge giftige. TRor hoppeedderkoppene er unntak. Hvor skadelige de er for oss mennesker kommer an på to ting: om kjevene (chelicerene) kan bite gjennom hud og hvor sterk gifta er. Ingen norske edderkopper har kraftige nok kjever eller sterk nok gift. Korsedderkopper, husedderkopper, myredderkopp og vannedderkopp kan bite kraftig og vondt om de provoseres, f.eks. fanges inni ei hånd og ikke kan slippe ut. Men bittene er ikke farlige, sjøl om det kan hovne opp. Veps kan være virkelig farlig!
Også de norske hoppeedderkoppene er giftige. Det finnes noen tropiske edderkopparter som ikke er giftige, ellers har alle arter giftkjertler som står i forbindelse med kjevene. Ellers importeres det farlige edderkopper inn til Norge hvert år, som foreksempel sorte enker med bilimport fra USA.
Havedderkopper har selvfølgelig ingenting med edderkopper (Aranea) å gjøre, annet at de på norsk deler samme navn.
Stefan
Biolog318
Stefan: Er fullt klar over det. Som du sikkert ser er jeg også en biolog. Men det er lov å ha det litt gøy. Hun spurte jo om "edderkopper"
´¯`·.¸¸.·´¯`·.¸ ><(((º> Hilsen Silje
Biolog3038
Skjønte det, men ikke sikkert at andre forstod det. Så for noen måneder siden en artikkel i Dagbladet's Magasinet der det ble påstått at det fantes edderkopper på havets dyp, og artikkelen var vistnok skrevet av biologer...
Liiiinda: Sånn kan edderkoppbitt se ut. Det er hånden til min eldste datter, som er i California for tiden, og jobber med rehabilitering av oljeskadet fugl.
Det var nok ikke denne som bet henne, men fin er den. Hun fant den utenfor soverommet sitt.
Øyvind
Biolog31
Familien Uloboridae er de eneste kjente edderkopper som mangler giftkjertler. Vi har en naturlig forekommende art (Hyptiotes paradoxus) og en innført art (Uloborus plumipes) av denne familien i Norge.
Når det gjelder giftighet til edderkopper har jeg skrevet et litt langt kapittel om dette i en kommende bok. Jeg kan gjengi den foreløpige råteksten nedenfor siden det ser ut til å være endel spørsmål omkring dette om edderkoppers giftighet: ------------------------------------------------------------
Med unntak av familien Uloboridae (trekantspinnere) har faktisk alle edderkoper egne giftkjertler og en kjeveapparat som kan injisere denne iften i et bytte eller en potensiell fiende. Spørsmålet om farlighet i forhold til oss mennesker er med dette imidlertid ikke besvart. De er nemlig to faktorer som må vurderes først.
Det ene er om edderkoppen i det hele tatt er i stand til å bite oss. De fleste edderkopper er som nevnt svært små, med milimeterstore kjever og knapt det og de aller fleste artene vi har i Norge er derfor rett og slett ikke i stand til å trenge igjennom vårt skinn. Kun de store edderkoppene, som vann-ederkoppen, myredderkopen og de store hjulspinnerne kan med sikkhet trenge igjennom vår hud.
Den andre faktoren er om giften deres er farlig for oss mennesker. Giften er utviklet over millioner av år for å ta livet av andre ledd-dyr som skiller seg meget fra virveldyr med tanke på fysiologi og biokjemi, og dessuten for å løse opp byttedyrets kroppsvev. Ingen av våre arter har en gift som påvirker oss i betydelig grad. Det nærmeste en kommer er kanskje den sjelden edderkoppen Cheiracanthium punctorium, som i Norden kun er kjent fra Öland i Sverige. Ett bitt fra denne ganske store edderkoppen kan gi opphav til lokale hevelser rundt bittstedet, ømhet i armen og brystsmerter og forstørrelse av lymfekjertlene, men disse symptomene er som regel over i løpet av ett døgn. Det har aldri blitt rapportert noen dødsfall som følge av bitt fra denne arten. Det er teoretisk mulig at andre arter i slekten kan gi lignende syptomer ved bitt, men dette er ikke bevist. Vi har tre kjente arter i denne slekten i Norge.
Hvordan giften til andre arter virker på oss mennesker er det nesten umulig å si, det innrapporteres nemlig et forsvinnende fåtall av tilfeller inn til myndighetene og vi har så og si ingen data å basere oss på. De få tilfeller forfatterne har hørt om indikerer at bitt fra våre edderkopper stort sett fører til veldig lokale virkninger, som hevelser rundt bittstedet og lokal ømhet.
I et globalt perspektiv stiller situasjonen seg litt anderledes. Det er registrert ca. 20-30 edderkopparter hvis bitt har virkninger som nødvendiggjør medisinsk behandling og legebesøk. Disse edderkoppene hører til ca. 12 ulike slekter, men kun et fåtall av disse slektene, 3-4, har arter hvis bitt har ført til bekreftede dødsfall. Dette antallet er meget lite med tanke på at det i 2010 finnes 3777 beskrevne slekter og over 41200 beskrevne arter!
Hvilke arter som er giftigst er vanskelig å anslå, men det kan virke som om de brasilianske edderkoppene i slekten Phoneutria samt den autralske trakt-edderkoppen i slekten Atrax er blandt toppkandiatene. Men selv disse har resultert i meget få bekreftede dødsfall; f.eks. har Atrax robustus (eneste art i slekten) forårsaket 13 eller 14 dødsfall i perioden 1927-1980, og etter at motgift ble tilgjengelig fra 1980 har ingen dødsfall blitt rapportert. Dette til tross for at edderkoppen er meget aggressiv, sprøyter inn mye gift og ofte kommer i kontakt med mennesker. Mellom 30-40 bitt blir rapportert hvert år og basert på dette tallet var altså dødsprosenten i årene før motgift ble tilgjengelig under 1 %!
Som sammenligning kan nevnes at 1,2 til 5,5 millioner mennesker bites av ulike slangearter hvert år (hvorav mindre enn halvparten av bittene resulterer i at gift sprøytes inn) og mellom 20.000 til 94.000 av disse mistenkes å dø av denne grunn. Edderkoppers giftighet sammenlignet med slanger er derfor minimal.
Edderkoppgift består av to hovedtyper, nekrotisk gift og nervegift. Førstnevnte kan har ganske så forferdelige effekter på kroppsvevet idet den inneholder biokjemiske substanser (enzymer) som regelrett løser opp kroppsvevet. Resultatet kan bli store åpne sår som tar lang tid å gro og sekundære effekter kan være koldbrann, infeksjoner, nyresvikt o.l. og dette kan føre til døden dersom det ikke behandles korrekt. Slik gift kan også påvirke indre organer. Slekten Lososceles (brune fiolinedderkopper) er en kjent slekt hvis arter har slik gift.
Den andre typen gift, nervegift, virker ved at den bl.a. påvirker synapseforbindelsene eller forstyrrer den normale biokjemien i nervesystemet og kan derfor føre til åndedrettssvikt og død. Kjente slekter med denne gifttypen er Latrodextus (de sorte enker), Phoneutria (brasiliansk vandre-edderkopp) og den tidligere nevnte Atrax robustus.
Så selv om det finnes farlige og potensielt dødelige edderkopparter er dette antallet altså forsvinnende lite og det fører til svært få dødsfall hvert år. Det er større sjanse for å dø av lyn-nedslag enn av giftige edderkopper!
Til sist må en også vurdere om våre arter er “bitevillige”! Førsteforfatteren har jobbet med edderkoppper i over 15 år og håndert titusenvis av disse krypene og har aldri blitt bitt! Det er også svært få, om noen bekreftede edderkoppbitt som rapporteres inn til helsemyndighetene i Norge hvert år. Vi kan derfor berolige eventuelle bekymrede lesere med at våre edderkopper er ufarlige for oss.
Nothing in Biology Makes Sense Except in the Light of Evolution
Deltaker140
Takk for det! Men de giftige edderkoppene bor i skogen ikke sant? eller kan de også bo i hus? Jeg er kjempe redd for edderkopper!
Say whaat?
Biolog9666
Ingenting å være redd for. Men redsler = fobier kan være vanskelige å ha med å gjøre.
Det er hånden til min eldste datter, som er i California for tiden, og jobber med rehabilitering av oljeskadet fugl. 
men fin er den. Hun fant den utenfor soverommet sitt.
