Morsomt :-)
Her er det sikkert mange som kan hjelpe til. Det er mange argumenter både for og i mot. I BIO har vi nylig hatt en konferanse om temaet. Jeg ble mer pro, enn det jeg var før.


1. Forbrukerne vil ikke ha det, viser undersøkelser. Ekspertene kan si hva de vil. Det er ikke farlig. Det er bra mat. Det hjelper ikke. Det er et tankekors! -og et argument i seg selv.

2. Det meste av disse lisensene er i lomma på store muyltinasjonale selskaper. Det er ikke riktig at de skal kontrollere og eie disse rettighetene. (?)

3. Lisensene handler stort sett om sprøytemiddelresistanse, så det er ikke riktig at det blir så mye bedre og mer næringsrik mat. Det blir mer sprøyting.

4. Det finnes ikke genmodifiserte planter som pr dags dato kan avhjelpe nord-sør problematikken. Utviklingen av genmodisfiserte planter er ekstremt kotsnadskrevende. Det er ikke betalingsvilje til utvikling av planter som er motsandsdyktige mot afrikanske skadedyr f.eks.

Det var det jeg kunne komme på. Hjelp til med flere.

Jeg kunne komme med et innlegg som jeg har skrevet i Blyttia og Insektnytt for et par år siden. Det er litt langt (la gå), men utdyper noe av det du spør om, og det forrige innlegg tar opp:

Monsanto lurer under senga di!

Jeg har ved et par tidligere anledninger tatt opp hvordan tilhengerne av bioteknologi er blitt akutt angrepet av hybris (overmot) og oppfører seg deretter. De forrige eksemplene har vært professorer og skogbruksdirektører som har markert seg i mindre tidsskrift eller aviser. Verre er det når tilhengerne uimotsagt får boltre seg i lærebøker i biologi, beregnet på grunnkurs for et internasjonalt publikum. Da har vi i virkeligheten å gjøre med en trojansk hest! På kurset BIO 110, Grunnkurs i biologi, ved Universitetet i Oslo brukes følgende amerikanske lærebok: BIOLOGY, skrevet av Peter H. Raven og George B. Johnson (Mc Graw Hill). I den sjette utgaven står det på side 417 (norsk oversettelse):

"Skulle vi merke genetisk modifisert mat?

Publikums rett til å vite hva man spiser er et svært vanskelig tema. Det er utstrakt frykt for genetisk manipulasjon i Europa, fordi dette er uvant. Folk der stoler ikke på kontrollmyndighetene slik vi gjør her [i USA] fordi deres myndigheter har dårlig omdømme i forhold til publikums interesser. Når myndighetene ser på genetisk modifisert mat, blir de innhentet av fortidas erfaringer m.h.t. dårlig kontroll. I England husker man de britiske kontrollmyndighetenes unnfallenhet overfor kjøtt infisert med kugalskap.

Det er ikke på noen måte lett å fortelle fryktsomme europeere at det ikke er grunn til å føle frykt, ikke noen data understøtter fare fra GM [genetisk modifisert] korn og grønnsaker. En europeisk forbruker vil ganske enkelt svare at skaden ikke er gjort synlig ennå, at vi ikke vet nok til å se faren lure rundt hjørnet. 'Ta det med ro', sier de europeiske forbrukerne. 'Gi forskningen en sjanse til å se rundt alle hjørnene. La oss bli sikre.' Ingen kan argumentere mot forsiktighet, men det er vanskelig å forstå hva annet forskerne kan se på - sikkerheten er blitt undersøkt svært omhyggelig. Frykten består derfor av den enkle grunn at den ikke lar fjerne uansett hvor mye informasjon som måtte komme. Lik et barn som er redd for et monster under senga, det hjelper ikke å titte under senga på nytt og se at det ikke er der - monsteret kan fremdeles være der neste gang. Og dette betyr at vi atter og atter må ha GM-etiketter, for folk har all rett til å bli informert om noe de frykter.

Hvordan skulle disse etikettene se ut? En etikett som bare sier 'GM-MAT' virker simpelthen som en merkelapp - lik et GIFTMERKE, den skriker ut en advarsel til publikum om en lurende fare. Hvorfor ikke heller ha en GM-etikett som gir informasjon til forbrukeren, som forteller forbrukeren hva myndighetene vet om det aktuelle produktet?

(For Bt [Bacillus thuringensis-toksin] mais): Produksjonen av denne maten var gjort mer effektiv ved å addere til gener som gjør plantene resistente overfor sjukdommer slik at mindre pestisider trengs til en vellykket avling.

(For Roundup-tolerant soya): Gener er blitt addert til denne matplanta for å gjøre den resistent mot herbisider - dette reduserer jord-erosjon ved å minske behovet for å fjerne ugraset i kulturene.

(For høy beta-karoten ris): Gener er blitt addert til denne maten for å høyne innholdet av beta-karoten og på den måten bekjempe A-vitamin mangel.

Etiketter på GM-mat som på alle måter forteller forbrukerne hva som egentlig er blitt gjort med den genmodifiserte matplanta, vil gjøre at vi kommer et godt stykke på vegen til å fremme publikums aksept av genteknologi i kjøkkenet."

Dette her er ILLE, ja, så ille at jeg går ikke av vegen for å bruke uttrykket kjempekokelimonke! Etter et par søk på verdensveven oppdaget jeg at én av forfatterne, Peter H. Raven, er direktør ved Missouri Botanical Garden, som er blitt kritisert av miljøvernere for å være sponset av bioteknologifirmaet Monsanto. Et firma som av mange er blitt beskyldt for ikke alltid å ha reint mel i posen og for å bruke til dels ufine metoder i markedsføring og angrep på motstandere. (Blant annet ved å la stråselskap opprette sider på verdensveven som tilsynelatende likner vitenskap eller grasrotbevegelser, men som uforbeholdent støtter all genteknologi.) Produkter fra Monsanto er forresten nevnt flere ganger i nevnte bok. Ravens kone, Kate Fish, er dessuten ansatt som viseinformasjonssjef hos Monsanto.

Jeg er bekymret for at Universitetet i Oslo lanserer denne boka som begynnerbok i biologi. Ikke at jeg er redd for at studentene blir hjernevasket, det er nok heller visse lærebokforfattere som er blitt det. Men studentene kan lett komme til å tro at læreboka representerer universitetets grunnsyn på bioteknologi, særlig når det fins andre og mer edruelige lærebøker i biologi på markedet. Og dette er spesielt uheldig for et universitet, som i utgangspunktet skal forfekte fordomsfrie synspunkter, uansett farge!

Folk har ofte overdreven redsel overfor ting og fenomen som rasjonell kunnskap tilsier at man ikke behøver å være særlig redd for, f.eks. edderkopper, slanger, tordenvær, tygge på strå. Vi må også kunne skille mellom irrasjonell redsel for skrømt, spøkelser, marsmenn og monstre, og rasjonell skepsis overfor ting vi ikke vet nok om ennå. Under sistnevnte sorterer - etter min mening - fremdeles bioteknologi. Nevnte lærebok harselerer med folks sunne skepsis overfor en ny teknologi. Den driver et usaklig råkjør overfor kritikere av bioteknologi og tilhengere av føre var-prinsippet, et råkjør som ikke kan kalles annet enn skyttergravstaktikk. Man kan nesten ane at "håp" fra forfatternes side om å raskt få på banen de mest idiotiske utspillene fra de mest fundamentale motstanderne, som man i neste trekk kan angripe med brask og bram. Vi kan med andre ord risikere å få tilstander som minner om norsk ulvedebatt. Den er så og si ødelagt fordi avvik ikke tolereres i de respektive miljøene.

La oss se på de tre paradeeksemplene som læreboka viser til:

Bt-maisen, som er resistent overfor sjukdommer og som derfor ikke trenger så mye pestisider, lyder jo umiddelbart flott og miljøvennlig, men det er bare halve sannheten. Det viser seg at pollenet fra denne maisen også blir giftig, noe som igjen har skadet den amerikanske monarksommerfuglen. Vel, kanskje ingen katastrofe at en sommerfugl får problemer, men stilen er jo ikke god. Verre er imidlertid at Bt-toksinet produseres i plantene gjennom hele vekstsesongen. Dette kan føre til utvikling av resistens hos skadeinsektene. Da må man til å sprøyte med andre pestisider inntil man har spleiset inn et nytt giftproduserende gen i plantene. Det er dessuten blitt vist at formeringsevnen til marihøner - skadebekjempere i megaklassen - påvirkes negativt der det dyrkes Bt-mais.

Den Roundup-tolerante soyaplanta virker ufarlig nok. Manuell ugrasrydding er både slitsomt og erosjonsskapende. Glyfosat (virkestoffet i Roundup®) er relativt ufarlig når det ikke kommer i vann og vassdrag. Men en reell fare er hvis pollen fra en glyfosat-resistent plante havner på arret til en ugras-slektning av den aktuelle nytteplanta. Vi må huske på at de fleste av våre jordbruksvekster har nære ugrasslektninger (ofte stamformene) som de svært lett kan krysse seg med, f.eks. havre/floghavre, raps/åkerkål, kål/villkål, sukkerbete/villbete. Heldigvis fins det ikke nære slektninger av soya i Europa, så umiddelbart er det ingen fare for oss. En teoretisk mulighet er krysspollinering med andre erteplanter, hvor lupiner utgjør den alvorligste ugrastrusselen. Men resistensgener kan tenkes spleises inn i andre nyttevekster. Danske forskere har f.eks. vist at resistens mot glyfosat hos raps lett kan overføres til åkerkål. Internasjonalt bekymrer mange seg for en reell utvikling av "superugras". (Som læreboka totalt fortier.)

Så har vi beta-karoten-risen. A-vitamin har vi jo alle godt av. Eller har vi det? I mange u-land er det reelt at mangelsjukdommer overfor A-vitamin er hyppige, men neppe i i-landa. Her får vi i oss A-vitamin mer enn nok. Problemet er faktisk at A-vitamin er giftig i store doser. (Kjent er jo A-vitaminforgiftning som en alvorlig svøpe for folk på tidligere tiders arktiske ekspedisjoner med inntak av store mengder A-vitaminholdig føde; isbjørnlever, selkjøtt, tran osv.) En ukontrollert mengde A-vitamin gjennom alskens fødevarer er derfor slett ikke like gunstig alle steder. Nå er ikke beta-karoten det samme som A-vitamin - rett skal være rett - så faren for A-vitaminforgiftning fra denne spesielle risen er vel nokså hypotetisk. Men vi kunne tenke oss at det reine vitaminet blir puttet inn i GM-fødevarer i nær framtid (er kanskje allerede gjort), og det ville være svært betenkelig.

Det er synd at tilhengerne av bioteknologi så til de grader skyter seg sjøl i beina. Utspillene i nevnte lærebok, samt fake-sider på verdensveven (som lett lar seg oppdage og avsløre), gjør at hele bioteknologien og dens produkter kommer enda mer i vanry hos både akademia og allmennhet. Som all teknologi er den nyttig, bare den brukes fornuftig og til det den er tiltenkt - og at føre var-prinsippet tas hensyn til. Riktig brukt vil bioteknologien kunne redusere bruk av pestisider og herbisider, kunstgjødsel og andre tilsetninger, øke avlingene, gjøre nyttevekstene mer tolerante overfor tørke og kulde og mer næringsrike, og ikke minst redusere/avskaffe arealkrevende dyrkingsmetoder. Det siste er en av de virkelige store truslene mot det biologiske mangfoldet i utviklingsland (som forrige innlegg riktignok skriver at bioteknologien ikke gagner i særlig grad [unnskyld tung setning]). Bioteknologien er ikke tjent med hjernevaskete profeter som kaster barnet ut med badevannet!

Klaus