Det er ikke lett å svare enkelt på dette, men noen karakteristika har vi:

Vegetasjonen på kalkrike steder er rikere på arter enn i kalkfattige. Ofte er det betydelig mer innslag av lauvtrær, mens bartrær dominerer på kalkfattige steder. Skogbunnen er preget av urter på kalkrike steder, mens av moserr, lav og lyngvekster på kalkfattige.

En del planter er vanligst på kalkrik grunn, f.eks. mange orkideer, blåveis, ballblom, og andre blomstrende urter, ofte det vi kaller høgstauder. Kalkfattig grunn preges av blåbær, tyttebær, røsslyng, krekling, smyle, skogstjerne, linnea, marimjelle-arter.

En del spesialiserte tørrbakker, f.eks. de vi finner innerst i Oslofjorden er preget av kalkholdige bergarter. Her fins planter som knollmjødurt, aksveronika, krattalant, blodstorkenebb, drakehode, bakketimian, kung, stjernetistel, kantkonvall, fagerklokke, hjorterot - kort sagt en fargerik flora av eksklusive arter.

På kalkfattige steder er det mye humus i jorda og profilet er det vi kaller podsol. Kalkrike steder har mold i jorda og profilet kaller vi brunjord.

På kalkfattige steder er pH lav og det er lite basekationer (Mg++, Ca++, Na+, K+, Mn++) i jorda men ofte oppløst aluminium Al+++. På kalkrike steder er det mye basekationer og lite oppløst aluminium. Jorda har større bufringskapasitet på kalkgrunn.

Spørsmålet er imidlertid som "høna og egget". Skyldes det innhold av kalsium aleine, eller er det fordi et høyt kalsiuminnhold generelt er knyttet sammen med de andre nevnte faktorene.