Hvilken gressart?


Vokser på de skrinne plassene langs Ingierstrandveien ved Bunnefjorden i Oppegård og blir aldri noe særlig høyere enn ca 20-30 cm.







Glemte denne:



Veldig vanlig i skog og langs vei, men jeg ser ikke skogen for bare trær i Norsk flora/Lid, tydeligvis.
Replies

Båtformet spiss på bladene og spraglete småaks burde iallfall sette deg på sporet :)

Den første er en rapp Poa, og bildene viser strengt tatt ikke nok til å bestemme arten helt sikkert - men med lokalitetsangivelsen og beskrivelsen av høyden er jeg ikke i tvil: dette er fjellrapp Poa alpina. Den er vanlig i svabergterrenget langs Oslofjorden, både på kalken og på grunnfjellet.

Den gode karakteren er at den vokser i små tuer (aldri krypende underjordiske skudd) med noen få strå sammen, og skuddene er nederst dekket av en "sokk" med visne bladslirer, nedenfor de friske bladene.
Stengelbladene er påfallende korte, kortere enn hos de fleste andre rapparter. Den tette toppen med ganske store småaks til en rapp å være er også typisk.

Den siste er hengeaks Melica nutans.
La det være litt spenning og oppdagerglede igjen da, Jan. Han har jo Lids flora, så det tyder på en viss interesse i å lære seg mer finurlige planteslekter. Jeg foretrekker å komme med litt tips slik at vedkommende kan begynne å orientere seg i riktig retning, og finne ut mer selv. Når han foreslår en konkret art er det derimot enkelt å svare ja/nei.

Overså siste bildet i farten. Jan har rett i at det er hengeaks og trådstarter rett i at det er et svært vanlig gras i [åpen] skog.
Mntja, jeg ser poenget, men likevel... når en person spør om et navn, så syns jeg vi skal gi et navn og ikke være kostbare. Hadde Wischmann i sin tid vært kostbar og ikke ilt til med navn og forklaringer på karakterer, men henvist til at jeg jo har floraen og kan finne ut av det selv, så vet ikke jeg om jeg hadde lært meg floraen noen gang... smile

En annen ting er elever/studenter som stiller teoretiske spørsmål. Da er jeg veldig for den sokratiske metoden. evil

Atter en annen ting er når folk legger ut quiz'er (en kultur jeg overhodet ikke forstår meg på, den får meg til å føle meg som et alvorlig asperger-tilfelle), da har jeg skjønt at skikk og bruk er at man tvert imot ikke buser ut med navnet, men venter til alle har hatt mulighet til å bryne seg. shock
Så man får vurdere fra sak til sak .... Den godeste ["Blomster"-]Finn elsket jo å lære bort små knep og lure detaljer.

Hadde vedkommende ikke nevnt Lids flora hadde nok jeg også kommet med navnet direkte.
Nettopp, vi bør strø utover lure knep og detaljer, men også gi bort navn - jo flere fastpunkter man får i floraen, desto mer sjølhjulpne blir man til å fylle ut tomrommene mellom dem. Sjølhjulpenheten øker eksponensielt.
Hei,

Som vanlig takk for raske og informative svar!

Jeg har ikke begitt meg inn på gress før nå, så jeg blir litt svett, men det er som med alt annet en innlæringsprosess. For meg ville det vært lettere med foto av gress som supplement til identifisering, enn så lenge ihvertfall.

Jeg var jo fortapt i rappeslekten, så jeg var på rett vei, men slekten er stor og jeg må si at jeg totalt overså fjellrapp - tenkte jo høyfjell jeg da.

Men bladene er for meg uvanlig brede helt til spissen, og "sokken" er helt klart en karakter jeg ser. Nå har det vært så lite nedbør, at de eksemplarene jeg tok bilde av nå er helt visne, så jeg må finne de som vokser i litt dypere jordsmonn for en ekstra sjekk.

Jeg bruker ellers mye tid i Lids flora, så terskelen er høy før jeg legge inn spørsmål her :-) Det er desverre noen slekter jeg bare har gitt opp - som marikåpeslekten og svevene. Jeg blir småfrustrert i og med de enorme mengdene som vokser her på Svartskog, men noen ganger må man bare innse at man må la ting ligge. Dermed blir det bilder på bloggen med slektsnavn og intet mer.


Mvh
Morten
Marikåper og svever (bortsett fra noen få arter) kan man godt legge på hylla til seinere. Det gjør stort sett jeg... Man skal ha veldig godt med tid og krefter for å gå løs på dem. Men det er jo godt at uansett hvor god man blir, så er det noe igjen å bryne seg på. Da blir det aldri kjedelig.