Professoryndlingene


Jeg abonnerer på Morgenbladet (og en del andre aviser hvor folk tør å skrive meninger og diskutere dem). I siste nummer står en interessant artikkel: "Professoryndlingene" - de 100 mest omtalte professorene i mediene i 2006. Morgenbladet gjør vesen av at første kvinne befinner seg på 17. plass. Mer interessant synes jeg er å se hvor mange som bekler de ulike fagområdene av disse 100. Det kommer dessverre ikke godt ut for realfag/naturvitenskap. Bare 14 stykker kunne jeg telle opp, og da er jeg veldig generøs og teller med medisin (inkludert sosialmedisin) og tekniske fag.

Av disse 13 er det videre folk som i kraft av annet enn rein naturvitenskap har kommet med:

Per Fugelli og Berthold Grünfeld - mest som SOSIALmedisinere
Geir Ellingsrud - neppe som matematiker, men som rektor ved UiO
Knut Hove - husdyrbruk - også her som rektor ved UMB
Tor-Henning Iversen - Plantebiologi NTNU - er nok neppe kommet inn som botaniker, men som skyteskive i forbindelse med kreftskandalen.
Svein Sjøberg - naturfagdidaktikk - som utrettelig irettesetter av dårlige naturfaglærebøker.
Dag Hessen - endelig et navn som forbindes med formidling av faget BIOLOGI. Og han er faktisk den eneste som jeg kan finne ut har bidratt med noe innen naturvitenskap som sådan.
Jan Helge Solbakk - medisinsk etikk - har jo vært mye i media pga. Sudbø-saken og stamceller.

Så folkens: Dette kan bli mye bedre!
Replies

  • 1
  • 2
  • >
  • >>
  • of 2 pages
Men da kommer vi til det neste logiske spørsmålet: Hva er årsaken(e) til at de mange gode forskerne (professorene - og andre) som faktisk finnes ikke gjør seg gjeldende i media mer enn de gjør? Jeg kan se i hvert fall et par faktorer:

- janteloven som gjelder for realfag i media. En samfunnsviter som boltrer seg i samfunnsdebatten blir oppfattet som å befinne seg midt i sitt egentlige domene, der vedkommende er meningsberettiget. Mens en realist som blander seg inn i samfunnsdebatten blir oppfattet som å ha krysset sin domenegrense og forsøke å mene noe om noe man ikke har noe med å mene noe om. Jf kritikken av Trillemarka-engasjementet. Dette har igjen noe å gjøre med at samfunnsfag blir ansett som en del av allmennkunnskapen (jf den svært provoserende måten økonomer og jurister får lov til å breie seg med sin sjargong i det offentlige rom på), mens realfag blir definert som klart utafor allmennkunnskapen, og det blir lagt til grunn at befolkningen som helhet ikke har selv de mest basale realfaglige begreper og sammenhenger innabords. Og det nærmest kokette blant mange ellers velutdannete personer i å la det skinne gjennom at man er realfaglig analfabet.

- kravet til produktivitet som antakelig er enormt mye større for realister enn for samfunnsvitere. De fleste realister jeg kjenner til som er aktive innen forskning og undervisning er så stressa av kravene til søknadsskriving, publisering og rapportering at de overhodet ikke har tid til å pleie det offentlige rom. Mange har antakelig heller ikke så stor motivasjon for å gjøre det - de er antakelig sosialisert inn i den rådende oppfatningen, og er dermed komfortable med å være tause utad så lenge de får lov til å holde på med sitt. Dag Hessen er et forbløffende unntak. Det er svært få som slik han gjør det, tar seg tid til å formidle biologi utover det trivielle og anekdotiske nivå.
For å spinne videre på Jans innlegg og i påvente av andre. Hele Uri i boka "De beste blant oss" (ei bok jeg ikke var så overvettes begeistra for, men den hadde jo opplagt sine sider) står noe tankevekkende (side 33): "Utad kan nok systemet på universitetet fortone seg som nokså liberalt. Men inne i hermetikkboksen, under det tette lokket, utøves en streng justis. De ansatte overvåker hverandre nøye. Om man i matpausen ikke klager over universitetet, blir man mistenkeliggjort. Om man offentlig kritiserer universitetet, blir man ihjeltiet. Om man mislykkes, blir man sett ned på. Men den som lykkes, unnslipper heller ikke: Om man er en god pedagog og populær blant studentene, blir man uglesett. Om man formidler for mye, står for mye frem i avisene og på tv, blir man baksnakket, for da er man overfladisk og populistisk. Vanligvis gjelder regelen: Jo færre lesere, desto bedre forskning. Men om man bare publiserer i tunge, internasjonale tidsskrifter, om man får høythengende vitenskapelige priser, blir man garantert [kursivert av forfatter] utestengt fra det gode selskap rundt lunsjbordene. / Onde tunger vil ha det til at universitetskulturen fremdyrker middelmådigheten. Det er middelhavsfareren som er den klare vinneren, men viktigere enn faglig middelmådighet er sosial kyndighet og evne til å bygge allianser."

Helene Uri har rett i mye her. Og kanskje noe av det som humaniora-folkene er flinkere til, så er det å bygge allianser! Lurer på hvordan det står til med samrøret mellom NRK1 og diverse kjendisprofessorer i humanioramiljøet når de får klippekort i pludroprogrammet med puddelen Skavland. Et program de fleste med vettet i behold bør si nei til å delta i. (Jeg er glad at Midsummer Murders på TV2 går samtidig med idiotprogrammet til Skavland.)
Forresten rart at det fortsatt fins noen i live i dette stakkars distriktet rundt Midsummer...
Kan så si. Og at så mye fælt kan skje i så pene landskap og med slike pene mennesker og slikt dannet snakk. Men det er vel fasade. Det er akkurat som at Ystad er blitt til Sveriges mest kriminaliserte by.

Men nå bør vel debatten dreie seg om hovedtemaet. En av grunnene til at jeg er så sur på Skavland er at den eneste gangen Nils Christian Stenseth var der, og hvor jeg trodde han kunne få snakke biologi som fag, så kuppet ledelsen programmet ved vekselvis å vise noen flimrende bilder fra Oslos kloakker og rottene der. Noen hadde vel tipset at Nils Christian var smågnagerekspert. Så ble Nils Christian spurt om han ville lage et prosjekt om rottene i Oslos avløp, og det hele fikk et komisk og latterlig skjær. Jeg satt igjen med følelsen at realfag, det er noe NRK ser på som morsom garnityr og samfunnsmessig uvesentlig annet enn at det kanskje kan brukes på rotteplagen i Oslo. I selvsamme program får jo skilsmissepsykologer og sexologer boltre seg fritt. (En annen ting som irriterte meg grenseløst med Skavland - men det har ikke noe med tema å gjøre - var da han hadde besøk av to meget unge jenter som hadde gjort det bra i musikkbransjen - og som etter mine ører slett ikke var dårlige - husker dessverre ikke navn på dem eller duoen - så var Skavland så til de grader nedlatende, nærmest så på dem som "småpikene" mine. Hvis han likte det så dårlig, kunne han ha latt være å invitere dem! Velvel, man lo av Dolly - jentene, ikke sauen - også!)

Men det var jo moro da han fikk Krohn Devold på glattisen...

Lurer på hva som skjer i Midsummer i kveld?
Snakk om å skifte tema...dead smile

Er det egentlig det samme (Krim vinner over Skavlan hos realistene wink)
Professoryndlingene? Skavland? Hmmm! Har jeg ramlet av? Klaush:Hvis jeg ikke helt har mistet tråden så prøvde du vel å si at du ønsker biologene mer fram i rampelyset? Nå er vel mediene slik at de går etter seertall og lesertall. Da må det til sensasjonelle ting for at mediene skal fatte interesse. Katastrofer, underslag, mord, sex, fotball.... Men rovdyrforskere som jobber med bjørn og ulv får en del oppmerksomhet når noen sauer er drept, en hund angrepet. En ulv som har krysset en veg et eller annet sted blir stort oppslag. Der hvor urinstinktene blir pirret litt og nysgjerrigheten driver folk, der får en oppslag.

Men det er da noen biologer som er jevnlig i media som Reidar Mehl som er mer eller mindre fast innslag på radio i alle fall.

Men det kan vel være at biologene kunne vært flinkere til å "markedsføre" seg??


Amj
Ops, der kom det et mellom gitt! Flere som tydeligvis tenkte på det samme, men sa det på annen måte :-)

Amj
Det som Jan tok opp, vil jeg spinne mer på, og samtidig systematisere litt:

1) Trivialisering: Dessverre virker det som om media hele tida oppfatter at allmennheten vet null og niks om realfag, og starter på skratsj hver gang realfag, og da særlig biologi tas opp. Et godt eksempel. Om våren ringer det alltid opp et par journalister som spør om hvorfor blåveisen er fredet. Gang på gng må jeg svare at den er ikke det, men i visse reservater er den frdet osv. Og da er journalisten fornøyd og legger på. Å komme videre, f.eks. å fortelle om blåveisens pollinerings- og spredningsbiologi (maur) - i og for seg uhyre trivielt dette også - avføder helst at dette var ikke meningen å skrive om, dette blir for komplisert osv. Da blir dessverre realfag/biologi framstilt mest som trivialiteter og anektoder. Og vi står på stedet hvil. Da er det ikke rart at vi ergrer oss over idehistorikere, jurister, sosionomer osv. som nær sagt får uendeligheter av tid og plass til å boltre seg som fisken i vannet med sine faguttrykk. Og det kokketeres gjerne med at man ikke nødvendigvis bør vite at blåveisen tilhører soleiefamlien (vet man det er man jo nær sagt botaniker-nerd), men stilles det spørsmål om at man ikke vet hva kognitiv tankeprosess eller økonomiske markedsstyringskrefter er, blir man jo nær sagt oppfattet som sinke (eller også her som nerd).

2) Garnityr: Les hva jeg skrev om Nils Christian Stenseths opptreden hos Skavland. Altså realfag skal helst framstilles som noe pussig, underholdende, avbrekk for sosieteten. Vi har nok vært for flinke her sjøl til å presentere biologi som gøy - og det er det jo - men journalistene misoppfatter vårt engasjement for faget og vår evne til å presentere dette morsomt med "sirkus - hurra meg rundt". Og da får vi en sjølforsterkende spiral om at realfag det presenterer vi som morsom avveksling. Og igjen risikerer vi ikke å komme lengre enn seks sikre sopper, froskens parringsritual, stolte ørner og søte pandaer.

3) Naturvern og miljøvern: Her er det jo et område hvor biologene gjør seg gjeldende i media, og hvor innsatsen ofte er upåklagelig. Vi kan si mye her, men jamnt over gjør biologene en hederlig innsats. Det er heller representantene for skognæring og utmarksnæring som her representerer lavmålet. Men dessverre får disse gruppene lov til å dominere med biologisk ukunnskap. Og når de aller færreste journalistene er biologer er det vanskelig å oppfatte hva som er riktig,. f.eks. i rovdyrdebatten: biologens fagekspertise, utmarksnæringas uttalelser, eller rovdyrforkjempernes meninger. Her får vi ofte konstellasjonen vitenskap (les biologen) mot galskap (les utmarksnæringa og visse elementer av rovdyrforkjemperne). Dette besudler journalistenes framstilling, og biologen framstilles som uklar og tvetydig, mens interesseorganisasjonene som klare og entydige. Og gjett hva folk flest vil ha, iallfall slik det blir framstilt i media.

Når Reidar Mehl og Dag Hessen og mange andre ikke orker mer, er jeg bekymret over hvem som kan overta.
-jeg tar opp tråden...
Det er en faktor til som kanskje er den aller mest avgjørende årsaken til at realister er så fraværende i media. Det er at de rett og slett ikke kommer til orde. Jeg har selv opplevd å bli refusert i dagspressen i antakelig 90 % av alt jeg har skrevet (nå er jeg en ganske rabiat og upassende skribent og samtidig ikke noe hett navn, heldigvis). Jeg mener at det henger sammen med det jeg har skrevet før: av oppfatningen av at realfag er utafor allmenkunnskapen og dermed det offentlige rom, mens humaniora er den del av allmenkunnskapen og nærmest det som utgjør det offentlige rom. Dessuten er alle (nesten alle) journalister og redaktører plantet med begge beina i humaniora, og mer eller mindre analfabeter innen realfag. De er ikke veldig tilbøyelige til å slippe realister inn med innlegg, og realister blir derfor først og fremst representert ved ofte fordreide og misforståtte siteringer i journalistisk stoff.
90% refusert? Det var da veldig mye! Får du da noen begrunnelse, eller hører du bare ikke noe mer fra dem?

Amj
 

  • 1
  • 2
  • >
  • >>
  • of 2 pages