Sign In  Register

 

Er nasjonal selvforsyning på mat så viktig?


Jeg er stor tilhenger av å ta vare på kulturlandskap som er viktig for biologisk mangfold og landskapsopplevelser, men disse kulturlandskapene er ingen effektiv måte å produsere store mengder mat på.

Jeg skulle gjerne støttet alt, men vi må dessverre prioritere begrensede midler mellom effektiv kornproduksjon, kulturlandskap og alt annet. Og jeg har aldri sett noen seriøs diskusjon på hvorvidt nasjonal selvforsyning av mat virkelig er viktig - det tas alltid for gitt, iallfall der jeg får nyhetene mine fra, inkl i Sabimas innspill til årets jordbruksforhandlinger.

Grunnene til at jeg er skeptisk:

- Global hungersnød på grunn av overbefolkning har blitt spådd mange ganger de siste århundrene. Vi har aldri hatt så mye folk på jorden, men allikevel heller aldri produsert så mye mat per person. Vi produserer langt mer mat enn vi klarer å spise, og fedme er et større problem enn underernæring. Hvert nye menneske har altså i gjennomsnitt bidratt mer til matproduksjon enn de har forbrukt av mat. I tillegg dempes befolkningsvekst i stadig flere land, etterhvert som de har blitt rikere.

- Dersom denne trenden snur allikevel, er det andre som har langt større problemer. f.eks hele Afrika er en netto importør av mat. I Norge bruker vi en veldig liten del av inntekten vår på mat, og av dette er den faktiske prisen på mat (på verdensmarkedet) igjen en veldig lav andel - resten er salg, reklame, emballasje etc. Vi har veldig mye å "gå på".

- Dersom alle land skal være selvforsynte - betyr ikke dette at land som har spesielt gode muligheter for å produsere mat ikke får utnyttet denne ressursen? Mange land har alltid produsert langt mer mat enn de selv forbruker.

- Danmark produserer mer enn nok mat for hele Skandinavia, men istedenfor å ta imot deres varer beskytter vi oss med tollvern. Dersom vi fremdeles var i union ville vi regnet oss som svært selvforsynte. Hva med selvforsyning på regionalt framfor nasjonalt nivå?

- Mange land i verden, f.eks bystater eller land i ørkenområder er ikke og vil aldri bli selvforsynte på mat. Disse bytter andre viktige ressurser mot mat, og har ofte klart å gjøre dette i veldig lang tid.

- Fra media skulle en tro det motsatte, men det har aldri vært mindre konflikt i verden enn nå (Pinker, 2011).

- Dersom jordbuksarealer gror igjen naturlig (framfor å bygges ned) vil matjorden fremdeles bli ivaretatt, og dersom alt annet jeg skriver er feil må det være mulig å gjenopppta korndyrkingen?

- Jeg er enig i at kortreist mat er bra, men langt mer CO2 kommer fra kjøttproduksjon, transport av korn fra naboland kan umulig være en betydelig faktor.

På den andre siden:

Dersom matproduksjon i Norge reduseres og andre land må produsere litt mer mat kan dette legge beslag på andre arealer med større potensielt naturmangfold enn i Norge. Dersom kan ofte vil være tilfellet er det et argument jeg kjøper.

Noen innspill?
Last edited by Valdres 27 Jun 2016 21:36
Replies

Eg møter stundom ein argumentasjon om at rovdyra må vekk frå utmarka så vi kan produsere meir mat. Ein slik tanke bygger på at vi skal gjere meir av det vi alt gjer. Kan hende ligg løysinga i å tenke litt nytt, eventuelt litt gamalt.

Det finst mange grunnar for at vi skal kunne dyrke meir mat sjølv. Ein ting er at vi kan bli mange på kloden. Men det kan like gjerne vere ein gærning som hacker viktige datasystem eller gjer noko anna ugreie, slik at sentral infrastruktur som straumen blir borte i månadsvis. Viss lastebilane stoppar opp meir enn tre dagar er butikkane tome. Økonomisk samanbrot, slik at internasjonal handel stopper opp.


Eg slår ein del skråningar og kantareal, og nokre slike kulturlappar. I 2015 leverte eg bortimot 60 m3 gras til eit hestesenter. Dette er gras som ingen reknar med. Når ein ser rundt omkring, ser ein ikkje at noko er borte, men tvert om uendeleg mykje meir gras. Gras som tidlegare blei slått av kårkallen.

Men slik slått lønner seg sjølvsagt ikkje. Eg gjer det fordi eg har andre oppdragsgivarar enn bonden.

Men det viser at vi har potensial for å dyrke meir mat viss vi må. Må vi, så er det mange hender og føtter som kan bidra, og då kan alle gode lappar dyrkast sjølv om ein ikkje kan snu traktoren på lappen. Vi har truleg veldig mykje god matjord som er ubrukt viss vi vurderar ut i frå om ein kan få avling og ikkje om det kan haustast med stor traktor.

Elles trur eg ein stor del av oss nordmenn no begynner å bli litt fjerne frå å kunne dyrke noko. Dei fleste har vel sådd eit solsikkefrø på skulen, men utover det er det ingen automatikk at folk veit korleis dei skal dyrke potet.

Ei anna side ved dette med sjølvforsyning er å lagre mat. Viss straumen går og det ikkje er kjøleskap eller fryseboks lenger, då er det ikkje mange som har mat lenge.

Matvaresituasjonen i dag er ikke så mye et spørsmål om tilgang, som om fordeling: Det blir hevdet at før den franske revolusjon gikk det mer hvetemel til å pudre de rikes parykker enn det som gikk til de fattiges brød. Marie Antoannette: "Har de ikke brød, så får de spise kaker!" (Sitatet skal vistnok være en forfalskning...)

Slik er det i dag også, en norsk katt lever bedre enn et fattig barn. Likevel er ikke løsningen å ta maten fra katta og gi til barna. De spiser av to ulike matfat.

Like fullt er det viktig og riktig å holde all produktiv jord i hevd. Matjord er en endelig ressurs, og jord som blir bygd ned er tapt for alltid. I svedjebruk er det normalt å la skogen overta innmarka etter ei tids bruk, men om vi i Norge skal tilbake dit, vet jeg ikke.

Tollmurer er nødvendig for at det skal bli produsert mat her i landet. Med vårt prisnivå er det ikke mulig å konkurrere på like vilkår med verdensmarkedet. Et fritt marked ville bare bety å ta mer fra de fattige, som uansett ikke kan betale.

Her i landet burde vi satse hardt på produksjon basert på grovfor, som beite og gras. Gras er kun fordøyelig for mennesker etter at det har gått via en graseter. Så kunne soya og andre importerte forstoffer heller brukes der de kommer bedre til nytte.

AA
Det begynner å bli en stund siden siste verdenskrig, men i en slik situasjon er det opplagt lurt å være selvforsynt, i størst mulig grad.

Det er absolutt ikke sikkert at vi ikke kommer opp i en tilsvarende situasjon igjen, der forsyningslinjene utenfra er mer eller mindre avskåret.
Last edited by Siri K 28 Jun 2016 16:18
Det morsomme/tragiskomiske med slike diskusjoner er at mange tror at vi nordmenn bare høster mat på landjorda. Landbruksdepartementet er selvfølgelig i stor grad ansvarlig for dette, siden de ikke regner med mat fra havet når de lager sine beregninger.

Norge produserer enorme mengder sjømat, ja faktisk 600 kilo fisk årlig per innbygger i Norge.

Og fiskebestandene våre er ikke optimalt forvaltet, og vi kan høste/spise betydelig større mengder med spsielige alger, muslinger og annet. Betydelig mer...

Kort sagt: mat fra land er bare en liten del av vårt tradisjonsrike matfat.

"Fisk er fisk, men kjøtt er mat!"wink

AA
Kopi av melding:
Opprinnelig postet av herring

Det morsomme/tragiskomiske med slike diskusjoner er at mange tror at vi nordmenn bare høster mat på landjorda. Landbruksdepartementet er selvfølgelig i stor grad ansvarlig for dette, siden de ikke regner med mat fra havet når de lager sine beregninger.

Norge produserer enorme mengder sjømat, ja faktisk 600 kilo fisk årlig per innbygger i Norge.

Og fiskebestandene våre er ikke optimalt forvaltet, og vi kan høste/spise betydelig større mengder med spsielige alger, muslinger og annet. Betydelig mer...

Kort sagt: mat fra land er bare en liten del av vårt tradisjonsrike matfat.




Hvor kommer maten til denne fisken fra, da?
Last edited by Siri K 30 Jun 2016 12:42
Det jeg ville fram til, var at oppdrettsfisken vår for en stor del blir foret opp på importert mat.

Forøvrig har rødfisk blitt hverdagsluksus. Jeg føler meg privilegiert over å kunne spise laks så ofte jeg vil. Selv om jeg muligens burde latt være, på grunn av miljøforurensing fra oppdrettsanleggene.
Godt poeng Siri,

men 200 av kiloene som fiskes per innbygger i året i Norge er villfisk og dette kunne nok vært mye mer med en langsiktig og god forskningsbasert forvaltete bestander. Politikerne har i det siste lyttet mer til forskerne, og latt vitenskapen bestemme frem for å prøve å støtte egne velgere/skaffe seg nye velgere i fiskeriområdene.

Dette kan raskt forandre seg med oportunistiske og populistiske politikere eller press fra kvoteeierne innen fiskerinæringen. Kvoteeierne kan for eksempel begynne med å ansette egne eksperter og kanskje også på sikt forsøke å gå til sak mot staten dersom de ikke får de kvoterådene de ønsker seg. Det har allerede vært tendenser til dette, med egne fageksperter, bruk av advokatfirma for å se alle mailer fra fiskeforskere (oppdrett og lus) og dette kan komme til å gripe om seg...

Av de 400 kilo oppdrettsfisk kommer mye av foret fra landbruket: soya, erter, hvete, mm og her blir ikke netto bidraget så bra.

Men forstoffer fra landbruk mm brukes jo også i kjøttproduksjon med enda lavere effekt...

Det brukes heldigvis noe fiskeavskjær til for, men det brukes også ofte sild, makrell, lodde og annen fisk som kunne ha blitt brukt som menneskemat direkte.


Last edited by herring 09 Jul 2016 09:29
For meget av Kiødet

så mangen har dødet

spiis derfor helst Fisk.

J. H. Wessel