Noen slike faste regler er det ikke. Du har for eksempel ClO₃^--ionet, som heter klorat. ClO₄^- heter perklorat. Dette er endelser en må lære seg for hver gruppe.
Når det gjelder forbindelser mellom Na (natrium), O (oksygen) og Cl (klor), så kan en lage denne listen:
- NaCl = natriumklorid (koksalt)
- NaClO = natriumhypokloritt (virkestoffet i klorin)
- NaClO₂ = natriumkloritt
- NaClO₃ = natriumklorat (et sterkt oksidasjonsmidel, som nå er strengt lovregulert, ble også før solgt som planteværnmiddel mot ugress under "Vadheim sodaklorat").
- NaClO₄ = natriumperklorat (et enda sterkere oksidasjonsmiddel, kan (lett) eksplodere i kontakt med enkelte stoffer.

Red: Det at karbonat ender på "nat", har heller noe med endelsen å gjøre. Det blir tungvint å si karboat, det er behageligere med en konsonant imellom to vokaler.

Joda, litt regler fins. Det er normalt slik at endingen i navnet forteller noe om oksidasjontrinnet til det sentrale atomet i ionet.
F eks i nitrat har N høyest oksidasjonstrinn (+5). I nitritt lavere (+3). I klorat har Cl oksidasjontrinnet +5 mens det i perklorat har +7. Litt morsomt eksempel er oksygen alene som negativt ion (oksid) og i enkelte polare forbindelser vanligvis har -2, men i peroksider -1, alstå høyere.