Økologi vs naturforvaltning


Hei,
Nå kommer jeg med nok et filosofisk, og ganskje diffust spørsmål. Men håper noen ihvertfall forstår meg litt. I naturforvaltningsammenhenger synes jeg at det noen ganger virker som om folk er litt for optatt av produktivitet, ressursforvaltning og bioøkonomi. De virker naivt bastante på at et område med maksimalt god økologisk status er det samme som et område som gir oss maksimal gevinst "på lang sikt". Merk at jeg skriver "på lang sikt". For jeg mener ikke at folk forvalter det direkte feil. Det er bare det med at jeg noen ganger blir litt skeptisk til det vi pleier å kalle for "naturlig" og "god økologisk status".
For er det ikke egentlig noe som heter "økologisk naturtilstand". Jeg er litt usikker på hva det egentlig betyr, men jeg tenker da på et stykke natur som er tilnærmet totalt uberørt av mennesker. Jeg skjønner at dette har blitt fysisk umulig, men er det ikke heller litt i denne retningen man bør sikte når man skal drive med forvaltning.
Jeg har et par eksempler.
Fiskeforvaltning er en av tingene. Jeg kan ikke så mye av faget, men leser mye om det for tiden. Her virker det som at god økologisk status i et fiskevann er synonymt med stor k-verdi, eller ihvertfall godt fiske. Og de bruker mye ressurser på å få til dette. Bl.a utlegging av gytegrus, kalking, utfisking, og til og med kultivering(ex situ). Og etter årevis med inngrep og tungt arbeid, kan de endelig gi vannet statusen "god økologi". Med forbehold om at tiltakene fortsetter så klart.

Misforstå meg rett, jeg synes dette er helt topp, men er det virkelig ingen andre enn meg som synes at det er noe som skurrer her? Et fiskebestand som er avhengig av alt dette for å holde seg "frisk" er vel egentlig ikke noe frisk i det hele tatt spør du meg. Men nå er nok jeg litt over snittet, glad i uberørt natur. Jeg får nesten følelsen av å fiske i en merd, med en gang jeg får opp en finneklippet ørret. For hvis alle skal drive sånn og "forvalte" hvert eneste fiskevann her i landet, så må det vel få noen konsekvenser for annet liv? Eller kanskje til og med for fisken selv? Hva skjer for eksempel med genreservoaret til en populasjon hvis man skal stryke rogna til bare noen få settefisk som skal representere alle individene i neste generasjon i år etter år? Hva skjer med bunndyrfaunaen i innsjøer som kun består av perfekte stekefisk? Greit, vi mennesker må jo få lov til å manipulere naturen til vår fordel. Jeg skal ikke bli helt treehugger heller. Men jeg syns det virker som om man får en tendens til å bruke begrepene, naturforvaltning og økologi som en unnskyldning. Enten for å tjene penger, eller til rekreasjonelle formål. Kanskje det jeg beskriver rett og slett bare dreier seg om at det eksisterer en naturlig grense mellom naturforvaltning og naturvern, og at sånn må det bare bli.

Er det noen som vet om noen eksempler/beviser på at jeg har litt rett? F,eks noen eksempler på negative økologiske konsekvenser av slike " økologitiltak" Jeg beveger meg nok inn på et veldig stort og filosofisk tema her, men det hadde vært veldig gøy med noen inspill.
Jeg fant en interessant artikkel om temaet her:
https://morgenbladet.no/ideer/2018/03/hvor-ble-det-av-naturens-egenverdi
Replies

Et annet eksempel på noe jeg synes "skurrer" i denne sammenhengen er dette med gjengroing. Hvorfor skal man værne kulturlandskap? Hvordan kan det være noen arter som er avhengig av kulturlandskapet for å overleve. De kan jo ikke ha oppstått i et kulturlandskap, for jordbruksrevolusjonen er jo bare 10 000 år siden.

Kan det rett og slett være så enkelt som at de typiske kulturlandskapsartene egentlig er "brakkmarksarter" fra andre kulturlandskapslignende biotoper som for lengst har forsvunnet og som vil være vanskeligere å skape enn ett vanlig kulturlandskap?
Eller kan man spekulere i om dette kan være enda en unnskyldning for å f,eks drive med beitedyr?
Originally posted by dendrobates Et annet eksempel på noe jeg synes "skurrer" i denne sammenhengen er dette med gjengroing. Hvorfor skal man værne kulturlandskap? Hvordan kan det være noen arter som er avhengig av kulturlandskapet for å overleve.


Jeg vil egentlig ikke ha noen mening om det store bildet - men akkurat der er jeg delvis enig, basert på mine erfaringer med noen av de norske orkideene som ofte fremheves som eksempler. De fremstilles ofte som truet og i tilbakegang på grunn av at kulturlandskapene gror igjen, men det stemmer ikke med mine erfaringer, og heller ikke når jeg setter sammen informasjon fra andre kilder. Søstermarihånd er svært livskraftig i Telemark og helt åpenbart i rask spredning. Setervollene er sekundære opportunistiske voksesteder. Hvitkurle later primært til å være en fjellplante knyttet til nordboreal bjørkeskog og rasmark - ikke slåttemark. Svartkurle er nylig funnet i ganske store mengder i fjellmyr og -hei i Nord-Østerdalen. På Vestlandet er grov nattfiol et svært vanlig veikantugress, og nattfiol nesten like vanlig i rik edelløvskog - det kan godt være de forsvinner fra beite- og slåttemark, men det er ingenting som tyder på at noen av dem er i fare.

Unntakene er rikmyrsartene, særlig honningblom og myrflangre. Der er nedgangen helt reell, og skyldes nok både gjengroing og drenering. Dette var jo tidligere slåtte- og beiteland. Knottblom og myggblom har nok alltid vært sjeldne.

Men jeg lurer på hvorfor kulturlandskap defineres så snevert og "romantisk". Hvorfor er ikke veikanter kulturlandskap? Er de for "stygge"?
Jeg har vært borte i noe lignende i vannkvalitet. På Østlandet under marin grense er noen vann naturlig næringsrike. Det kan være store forskjeller i biologisk mangfold, men etter "offisiell" skala har alle dårlig kvalitet. Har brukt en egen skala for å kunne skille gode og dårlige lokaliteter.

Naturen er ikke enkel å dele inn i båser!
Jeg leste det første innlegget en gang til, og ut fra et rent common sense-perspektiv er det vanskelig å være uenig. Så kompliserte som økologiske nettverk er, er det selvfølgelig helt umulig å ha oversikt over alle konsekvenser av et hvilket som helst inngrep, uansett hva.

På den annen side, så blir jo alle miljøer idag utsatt for "inngrep" av en eller annen art, forårsaket av menneskelig aktivitet i en eller annen form. Hvor langt inn på Finnmarksvidda må du før du finner "uberørt" natur? Jeg vet ikke.

For å ta det nevnte myrflangre-eksemplet mitt, så har nok den opprinnelig vært en nomadisk art. Myrer oppstår, gror igjen og forsvinner. Men idag er den dynamikken borte - det går bare en vei, og tilfanget av nye egnete mijøer har stoppet opp. Da har vi egentlig ikke noe valg hvis vi vil bevare arten, da må utviklingen fryses der den finnes. Vil det være bærekraftig på veldig lang sikt? Kanskje ikke.

Når det gjelder slåttemark og beiteland, så tror jeg situasjonen er mye bedre. For det første fordi dette i stor grad er sekundære miljøer, artene som finnes her kommer gjerne fra fjellstrøk, rasmark og berghyller, vann- og elvebredder, skogkanter etc. Disse primærhabitatene finnes ennå - og i tillegg har vi fått et enormt nettverk av veikanter som ikke bare støtter de samme økosystemene, men også er en framifrå spredningsvektor. Setervollene er en historisk relikt som ikke lenger har en primærfunksjon.

Så det er ikke enten-eller, men både-og og dersom-hvis.
Takk for interessante innspill.
Jeg hørte noe interessant i en forelesning her om dagen. Nemlig at en grunn til at beitelandskap(og egentlig kulturlandskap forøvrig) i Norge kan kalles naturlig er at våres klimasone hadde visent som et naturlig beitedyr på den tiden hvor kulturlandskap-artene oppsto. Og at det derfor også fantes beitelandskap. Er det noen som kan noe om dette? Når og hvor skjedde dette? Og finnes det noen andre eksempler på slike urbeitedyr, mammut kanskje? Eller noen eksempler på andre årsaker til at arter har blitt kulturbetingete? For med tanke på biodiversitet, så handler det kanskje om at mange av de artene som i dag er avhengige av beitelandskap, egentlig oppstod på sydlige visentbeiter en gang i urtiden? For da var det norskt klima der nede. Mens når isen trakk seg tilbake ble de drevet nordover. Og så blir det her, dette med vår nylige fragmentering av habitatene kommer inn, som gjør at spredning til mer egnede habitater blir vanskeligere.
Så vidt jeg har skjønt, så har jo alltid den boreale klimasonen pendlet mellom nord og sør. Det har vel skjedd et dusin ganger, de siste 130 000 årene. Da har det vel vært mange muligheter for artsdannelse i biotoper som ligner moderne beitelandskap.
Når man tenker slik på det så virker det jo nesten utrolig at dagens arter har overlevd til å i det hele tatt være her,uavhengig av dagens menneskelige påvirkning.
Hele denne teorien med et urtids-steppelandskap blir jo kanskje logisk med tanke på at vi drev landbruk helt siden slutten av steinalderen for 10 000 år siden, som er samme tidspunkt som de første norske bosettningene. Og at steinaldermenneskene var med på å spre steppelandskapet nordover mens isen smeltet, inkludert alle beitelandskapsartene som hadde vært trengt sammen der nede. Mens nå blir kulturlandskapet enten erstattet med industrielle åkere eller rett og slett fortrengt "naturlig" ved suksesjon. Så hvis man ser helt bortifra hva som er praktisk/realistisk så kunne man istedenfor å holde kulturlandskapet i hevd, heller prøvd å gjenskape det som kulturlandskapsartene virkelig er skapt for. Nemlig det ur-beitelandskapet de oppsto i. Ved å f,eks innføre bison osv.
Jeg håper noen sier ifra hvis det er noe jeg har misforstått. Er jeg på sporet av en riktig forklaring på hvordan det er mulig at arter kan avhenge av et såpass "nytt" kulturlandskap?
Jeg hadde håpet litt flere ville hoppet inn i diskusjonen, for jeg syns dette er interessante tanker, og verdt å reflektere litt mer over enn bare "bevar kulturlandskapet". Jeg tror heller ikke det er så enkelt.

Å gå helt tilbake til visent og for den saks skyld mammut og ullhåret neshorn er et interessant perspektiv, men kanskje litt søkt. Planters utbredelse er en dynamisk og skiftende prosess som kan gå mye fortere enn dette.

Tidligere ble det jo antatt at f.eks. "kungsfølget" av sørøstlige planter fulgte en helt konkret utvandringsrute fra Østlandet, over Valdres til indre Sogn, opp Gudbrandsdalen og over Dovrefjell til Trøndelag. Alt dette for å forklare dagens utbredelse. På samme måte ble bisentriske fjellplanters utbredelse forklart med nærliggende refugier hvor artene hadde overvintret siste istid.

I dag er begge disse teoriene forlatt. Det er ikke så lineært og entydig. Det vi ser idag er resultatet av skiftende vandringer i en lang og dynamisk prosess. Dagens utbredelse er bare et frossent øyeblikksbilde.

På samme måte med "kulturlandskapsartene". De har jo aldri eksistert bare der. Ser du nærmere på det kommer svært mange av dem fra fjellet, eller rasmark og andre naturlig åpne steder. Der finnes de ennå. Et par tilfeldige eksempler er bakkesøte, marinøkkel og brudespore, bare for å nevne navn. Eller søstermarihånd som jeg allerede har nevnt.
En kan kanskje si at kulturlandskapet har oppstått som følge av forsterking av naturlige prosesser.
For eksempel lyngheiene, som er avhengig av regelmessig brenning. Brann har vel alltid forekommet, men først med menneskene ble det satt i system.

Det vi regner for ugras, stammer til dels fra havstrender, der de vokser på næringsrikt oppskyll fra sjøen.
Det er vel sånn at kulturlandskap i Norge stort sett er ensbetydende med ryddet skog. Og da får vi en masse opportunistisk innvandring av lyskrevende arter - som dermed får dramatisk øket areal.

Vi har naturlig åpne landskapstyper også. Vi har store arealer over tregrensen. Så har vi rasmark, berghyller, grunn hellemark og strender. Det er slike miljøer mange av slåttemarksplantene kommer fra. Der finnes de ennå, og de fleste av dem klarer seg fint.

Så har vi veikantene, som i vår tid har overtatt den samme funksjonen.

Lyngheiene gror igjen fort, som vestlending ser jeg det tydelig. Likevel er det vanskelig å forestille seg at hele økosystemet skal være i fare. Det er store arealer igjen hvor skog vanskelig kan få fotfeste - og heller ikke gjør det - og det er massevis av kantsoner. Vestlandsvikke og blodtopp skal nok klare seg - og det er kanskje bare en fordel at ikke gyvel får for mye plass å boltre seg på. Den kan fort bli et problem.

Rikmyrene er et spesialtilfelle. Dette er dynamiske miljøer som er i stadig suksesjon, og da er det nødvendig med påfyll nedenfra. Men det skjer ikke idag på grunn av drenering og utbygging. Her må det konservering til, siden de ikke lenger blir holdt åpne av beite og slått.

Men så har vi ugressene på dyrket mark - også opportunistiske innvandrere. De er det ingen som vil bevare. De gamle åkerugressene kommer i stor grad fra ferskvanns- og havstrender, som Limnoan sier. Og så har vi alle de nye internasjonale innvandrerne. Fargerikt fellesskap, javel, men her er det fremdeles politisk korrekt å si at de er uønsket. Og det er det gode grunner til siden de faktisk fortrenger de hjemlige.

Jeg tror ikke kulturlandskapet er "i fare" på noen som helst måte. Jeg tror med fordel vi kunne brukt energien andre steder - først og fremst til bekjemping av fremmede arter, men også til å stoppe grådige utbyggere som raserer verdifulle miljøer, med hjelp av kortsiktige politikere som bare er opptatt av å vinne valg.

Så må det selvfølgelig presiseres at det ikke er svart/hvitt, alt må ses i kontekst. Et område som f.eks. Sølendet i Røros, opprettholdt opp gjennom årene med slått, er så stort og mangfoldig at det fungerer som reservoar for en lang rekke arter. Det hadde jo vært en katastrofe om det grodde igjen.

Men svært mange av kulturmarksartene er i langt bedre tilstand enn man ofte kan få inntrykk av, fordi de primært finnes andre steder hvor ingen teller. All oppmerksomheten er konsentrert på slåttemarkene.



Det er vel ingen nyhet at "bevaringstankegangen" hos oss mennesker til tider gir oss tunnelsyn. Noen landskapstyper (f.eks "villmark/urskog") får veldig mye oppmerksomhet og det argumenteres heftig om biologisk mangfold. Likeledes innen artsvern, er det noen arter som det fokuseres veldig sterkt på, kanskje på bekostning av innsats rettet mot et større mangfold (f.eks store rovdyr, fjellrev).
Mangfoldet blir vel best ivaretatt med variasjon, altså en variasjon i habitat. Kulturlandskap er i så måte en litt vid definisjon, for bare innenfor denne landskapstypen finnes det jo stor variasjon. Kulturlandskap i ulike landsdeler, ulike høyder over havet, ulikt beitetrykk, ulike beitedyr, ulik bruk, ulikt jordsmonn, ulik hellingsgrad og hellingsretning, for å nevne noe.

Har selv vært involvert i å restaurere og ta i bruk gjengrodde kulturbeiter i hjembygda, og om det er tilbakekomst av arter eller at jeg har blitt mer bevisst (studerte jo midt oppi dette og fikk en del mer kunnskap om fagfeltet...) vet jeg ikke, men jeg har jo merket at artssammensetningen har endret seg, og arter jeg ikke husker å ha sett for en del år tilbake, dukker nå opp jevnlig. Og så er det selvsagt slik at enkelte arter er lettere å legge merke til. Blant annet tordivel og oljebille, begge arter jeg så første gangen i beitene hjemme.