Det er vel bare de to som tradisjonelt kalles lut. Men, det finnes jo andre basiske stoffer.

Salmiakk er en base som inneholder NH₄OH. Det skulle egentlig hete salmiakkspiritus, for salmiakk er ammoniumklorid NH₄Cl. Ved å la ammoniumklorid reagere med en base, kunne en drive ut salmiakkens "ånd", spiritus. Denne reaksjonen brukes i "skolekjemien" som en påvisning av ammonium.

Askelut, som en får ved å blande (løvtre)aske og vann inneholder hovedsakelig potaske K₂CO₃. Det engelske navnet på kalium, potasium, kommer fra potaske. Askelut kan brukes både til såpekoking og lutefisk.

Kalkmelk kalsiumhydroksyd= lesket kalk slemmet opp i vann har også vært brukt som en billig base. Løseligheten er liten, så en oppslemming er mest praktisk. Kalkmelk brukes blant annet i noen garveprosesser.

Ved å blande soda Na₂CO₃ med lesket kalk kan en få kaustisk soda, NaOH. Tilvarende kan en gjøre med potaske for å få KOH. Disse metodene er i dag erstattet med direkte produksjon ved elektrolyse.

For å lage lut til lutefisk, koker du bjørkeaske med vann. Er du veldig interessert, skal jeg grave fram en oppskrift (ellers kan det sikkert googles).

For moro skyld: Her sitter jeg med Hanna Winsnes...
Til såpelut 2 skjepper(ca 35 l) hvit bøkeaske (den er best, bjørk omtrent like god, men barvedaske må 6-7dobles). Kokes med 12 bøtter (ca 120l??) vann. Står til klaring til neste dag før det kokes ned til omtrent 2 bøtter.

Til lutefisk bruker hun 4 potter (1 pot = ca 1 l) bjørkeaske og en 1/2 pot (lesket)kalk i 12-14 potter vann, det kokes og fisken legges i når luten er avkjølt/lunken.

Tørre flyndrer kan også bløtes i lut, men ikke så sterk lut at den setter smak. En pose med en pegel (ca 0,25l) aske til 5-6 flyndrer, som får ligge 1-2 dager.
Denne oppskriften er etter min mening interessant, for den kan gi en forklaring på fenomenet lutefisk. En har rett og slett oppdaget at lut virker oppbløtende. Så myten om brann i tørrfisklageret er nok helst en myte

Jeg forsøker å lage lut av aske. Denne vil jeg bruke til å løse opp saueull. Jeg har latt bjørkeaske ligge i ei tønne regnvann i noen uker, og helt væsken over i et 2 liters norgesglass. Ph er ca 14. Her har jeg lagt ned en dott saueull for å se om den lar seg oppløse, men det gjør den ikke. Må luten kokes inn til et konsentrat for å bli sterk nok til å oppløse ulla?

Har ikke direkte erfaring, men å koke inn luta kan nok være løsningen.

Av ren nysgjerrighet: Hvorfor vil du løse opp ull?
NaOH går i handelen som kaustisk soda, det får du kjøpt i jernvarehandel.

Som sauebonde blir det alltid en del skrapull etter klipping. Dette er en avfallsressurs som inneholder mye næringsstoffer som jeg ønsker å gjøre tilgjengelige for plantene. Tanken var å gjøre ulla om til væskeform som deretter kan fortynnes til en passende ph til å brukes som gjødselsvann. Om mulig vil jeg gjøre dette med egne ressurser på en måte som kunne vært gjort av mine forgjengere i før-industriell tid.

Vil koking av askevannet påvirke dets egenskaper på annen måte enn at det blir mer konsentrert? Hvilken ph må jeg opp i for å oppløse ull?

pH skalaen stopper ved 14. Tror ikke det skjer noe ekstra ved innkoking. Det eneste er at stoffer vil skilles ut i tur og orden ettersom vannet fordamper. (Ulik løselighet.)

Hadde ikke ull for hånden, men nå har jeg lagt ei fjær i ca 25% NaOH. Gikk ikke umiddelbart i oppløsning, men eksperimentet fortsetter...

I løpet av natta har fjæra blitt oppløst til små partikler.
Kom ellers på at oppløsning kan gi tap av nitrogen: En gammel metode for å påvise ull og silke, er å løse det opp i lut, og påvise ammoniakk.

Som gjødsel bør nok "ullut" fortynnes kraftig, så plantene ikke blir "brent" av lut.

Navnene er ikke spesielt systematiske og det er ikke slik at alle baser kan kalles luter. Natronlut NaOH og kalilut KOH er nettopp de som dannes av asken når man blander det ut i vann. Det spesielle er at de er sterke baser. De er svært løselige i vann og blir ionene henholdsvis Na⁺, K⁺ og OH^- enten du løser aske eller de rene kjemikaliene i vann. Hydroksid-ionet alene kvalifiserer til rollen som den sterke basen og når de er lettløselige i vann. Man kunne tenkt seg at litiumhydroksid også kunne kalles lut på samme måte, siden litium står over natrium og kalium i gruppe 1, men den går ikke under det navnet antakelig pga tilgjengelighet og andre sterke virkninger i tillegg.

Siden hydroksidionet er den sterke basen så kunne man også tenke seg at f eks saltene av naboene i gruppe 2 berylliumhydroksid Be(OH)₂ , magnesiumhydroksid og kalsiumhydroksid ville gi liknende lutvirkninger, men nei, selv om de har den sterke basen OH- dobbelt opp så er de ikke så løselige i vann, heller lite løselige. Det er heller ikke en absolutt grense ved 0 eller 14. Er konsentrasjon av OH^- høy nok kan den gå over 14, samme ved lave pH-er øker man konsentrasjonen av en sterk syre blir også konsentrasjonen av oksonium H₃O⁺ høyere og pH tallet lavere enn null.