Hei

Det er et svært vanskelig og følelsesladet spørsmål du reiser, og du kan få ulike svar avhengig av hvem som svarer. Dette skyldes at det er flere måter å definere/vurdere dette på, og ulike verdivurderinger kan spille inn.

Biologisk mangfold kan defineres på ulike nivåer, så som økosystem-nivå, artsnivå eller gennivå.

På artsnivå kan man videre skille i to hovedmåter:
1. Antall arter
2. Antall arter delt på dekningsgrad/relativ frekvens (dvs. 10 arter med 10% dekning hver, er mer mangfoldig enn 10 arter, der 9 arter utgjør 1% hver, den siste 91%).

De store rovdyrene utgjør altså 4 arter i seg selv. Når det er mye spørsmål om de fire store rovdyrene og mangfoldet, vil f.eks. enkelte hevde at dette er ubetydelig sammenliknet med de mange 1000 arter av sopp, insekter eller planter.

Andre vil hevde at (1) taksonomisk plassering (som gjenspeiler genetiske forskjeller) eller (2) økologisk funksjon bør spille inn i vurderingene av biologisk mangfold.

(1) Taksonomisk plassering: F.eks.: To arter planter er mindre mangfold enn en planteart og en pattedyrart. Derfor kan enkelte vurdere at hver rovdyrart betyr mer enn hver soppart (siden det er mange flere sopparter).

(2) Økologisk funksjon: Man kan tenke seg at i den grad rovdyrene regulerer/begrenser hjorteviltbestander (som igjen kan påvirke mangfoldet gjennom beiting), vil rovdyrene ha effekter på mangfoldet utover "å være fire arter i seg selv". Det vil føre for langt å gå inn på dette, men per i dag har de store rovdyrene en liten rolle i å regulere hjortedyrstammene i Norge (med unntak av gaupe for rådyrstammen i enkelte områder).

Rovdyrene har en spesiell posisjon i forvaltning/bevaringsbiologi. I en artikkel tar norske forskere opp ulike måter å vurdere forvaltningen av rovdyrene på - den kan være verdt å lese:

Linnell, J. D. C., Swenson, J. E., and Andersen, R. 2000. Conservation of biodiversity in Scandinavian boreal forests: large carnivores as flagships, umbrellas, indicators, or keystones? Biodiversity and Conservation 9: 857-868.

Det er tanken om økologisk funksjon (se ovenfor) som gjør at man bruker en term som "nøkkelart" ("keystones") (og delvis "indikatorarter" for øvrig mangfold).

Men som sagt, dette er følelsesladde temaer, så her er sannsynligvis meningene mange.




Atle Mysterud
Avdeling for zoologi
Biologisk institutt
P.b. 1050 Blindern
0316 Oslo

Tradisjonelt tre-deles det biologiske mangfoldet i økosystemmangfold,
artsmangfold og genetisk mangfold, dvs. vårt totale mangfold. I prinsippet oppfattes alle artene (evt. økosystem og genotyper) som atomære, dvs. helt jevnbyrdige størrelser. Forvaltningen varierer i styrke etter hvor truet de. Vi bør også legge inn et element av nasjonalitet, dvs. ta vare på de elementene som Norge har størst ansvar for. I den sammenhengen vil jeg hevde at vi har større ansvar for de gamle sørnorske stammene av jerv og fjellrev, enn for vår relativt nye ulvestamme som i virkeligheten dreier seg om opprinnelig svenske dyr som har etablert seg over grensa.

Ved siden av kommer det jeg vil kalle ”tabloidmangfoldet”. Dette er de
artene som er behendige å ta fram når biologisk mangfold skal opp i media. Også våre forvaltende myndigheter bruker dette tabloidmangfoldet når biologisk mangfold skal fremmes i brosjyrer og populære tidsskrift. Ikke noe galt i det, bare hensikten er reklame.
Men når vi oppdager hvilke arter de økonomiske midlene går til, ser vi
at tabloidmangfoldet er mer enn bare profilering for allmennheten, og
nettopp dette gjør bevaringsbevisste biologer så forbanna!

Først har vi ”villmarksliv-mangfoldet” der man ønsker å frede hvert eneste øde fjellområde med få arter pr. kvadratmil og finansiere oppsyn, mens svært artsrike områder i lavlandet må greie seg uten vern og oppsyn.

Dernest har vi ”tallerkenmangfoldet” der det gamle Direktoratet for vilt- og ferskvannsfisk er svært synlig i DN; dvs. hjortedyr, hønsefugler og laks og ørret (gjerne ned til det genotypiske mangfoldet, dvs. villaksstammer).

Så har vi ”karisma-mangfoldet” som dreier seg om mye pels, vakre
fjær, store øyner, pene blomster, og med en nesten mytisk og uforklarlig fascinasjon av sjøpattedyr, og som
enkelte kan bruke ufattelig mye energi og penger på, helt ned til
enkeltindivider (Keiko f.eks.).

Til slutt har vi ”macho-mangfoldet” der ressursbruken er korrerelt med antall spisse tenner enten det nå gjelder vern eller tvert om, utryddelse, og med ditto interesseorganisasjoner og velfylte pengesekker. For når det gjelder de store rovdyra, brukes det mer penger på dem enn på hele resten av det biologiske mangfoldet i Norge.

Atle berører noe jeg vil karakterisere som den "nye" typen mangfold (som ikke fanges opp av den tradisjonelle tre-delingen): det ”fylogenetiske mangfoldet”. Artene har nemlig en betydning som evolusjonære greiner på livets tre. Vi biologer ønsker sterkt å ta vare på et mangfold som i størst mulig grad gjenspeiler flest mulige evolusjonslinjer. Oftest grupper der de aller fleste (eller alle) de andre representantene er utdødd (f.eks. dolkhaler og konglepalmer). Ved å anvende det atomære, totale mangfoldet skulle hver snutebilleart (rundt 20 000 arter) være like viktig som vår eneste art av nebbdyr eller eneste art av tempeltrær. Norge, med sin unge flora og fauna, har kanskje ikke så mange arter som fyller ut viktige hull i livets tre, men noen har vi (sjøl om ingen eller svært få av dem er særegent nordiske). Et eksempel er marinøklene som tilhører en eldgammel gruppe bregner med aner tilbake til landplantenes opprinnelse og som har bygningstrekk som regnes som ekstremt primitive. Vi kan også nevne nålkapselmosene, lusegras, dvergjamne, kongsbregne, hornblad, misteltein, heksekostsopper, narreklubbemorkel, lofotsjølilja (Rhizocrinus lofotensis), brisingstjerna (Brisinga endecacnemos), mosskorpionene, lansettfisk, slimål, havmus, stor og liten salamander og piggsvin som elementer som bekler viktige, isolerte greiner av livets tre i Norge.

Rovdyra er både en del av det biologiske mangfoldet og en trussel mot
våre gjenværende utmarksbeitelandskap med sitt særegne biologiske mangfold. Dette kulturlandskapet huser blant annet våre omtalte marinøkler, to av dem til og med på Bern-konvensjonens liste.

Jeg er fullt klar over at 10-20 ulver og noen hundre jerv ikke aleine vil kunne utrydde planter, sopp og insekter i kulturlandskapet. Problemet er imidlertid at rovdyra kommer på toppen av alt det andre en utmarksbonde sliter med og kan være dråpen som får ham eller henne til å legge ned bruket og derved kulturlandskapet, med katastrofale følger for de spesielle artene. Jeg snakker dessuten ikke om et beitelandskap ”fullproppet” med sau, slik vi nå kan se mange steder i landet. Dette intensivt sauebeita landskapet er ikke så veldig interessant for artsmangfoldet.

Det jeg vil inn på, er de relativt få gjenværende områdene hvor det
ennå skjer ekstensivt beite, dvs. få husdyr – gjerne flere slag – over et stort areal. Dette er stølslandskapene, utmarksbeitene,
hagemarkskogene og lyngheiene, gjerne som vekselbruk mellom slått
og beite. Det er her vi finner de sjeldne og truete artene i
kulturlandskapet, og det er disse landskapene som det vil være mest
økonomisk å legge ned dersom rammebetingelsene blir verre enn
dagens. I disse rammebetingelsene inngår også rovdyra. Ekstensive
beitelandskap i nåværende og planlagte ”ulveområder” på Østlandet
vil være utsatt i så måte. Av sjeldne planter vil f.eks. svartkurle,
søstermarihand, skjeggklokke, røde svæver og høstmarinøkkel være
spesielt truet.

Klaus

Klaus Høiland
Avdeling for botanikk og plantefysiologi
Biologisk institutt
P.b. 1045 Blindern
N-0316 Oslo