He!

1)Det har å gjøre med måten atmosfæren sirkulerer på. Jorda mottar mest solstråling ved ekvator, og blir derfor mest oppvarmet der. Luft som blir oppvarmet, stiger.
Denne varmeenergien vil så bli overført i retning polene, som mottar minst stråling. Altså, som vanlig, går energien fra varmt til kaldt. Denne varmeoverføringen skjer ved det som kalles konveksjon (varmestrømninger). Varmestrømninger er nøyaktig det samme som du ser i en gryte som står på ei kokeplate - der stiger vannet opp i midten, og synker ned ved kantene. I jordas atmosfære skjer denne varmestrømningen slik at lufta stiger ved ekvator og ca ved 60 grader nord og 60 grader sør, og synker ved polene og ca ved 30 grader nord og 30 grader sør. Der lufta stiger, blir det dannet nedbørsbelter (lufta avkjøles og det oppstår skyer og nedbør). Der lufta synker, blir det tørt klima (lufta oppvarmes når den synker, og den relative luftfuktigheten vil da avta - dvs. lufta blir tørrere). Derfor har vi et regnskogsbelte ved ekvator (hvis du ser på et satellittbilde av jorda, er det nesten alltid ei stripe skyer langs ekvator), og også områder med mye nedbør (spiralformete lavtrykksystemer) ca på våre breddegrader (omtrent 60 grader), og på tilsvarende breddegrader rundt Antarktis. Mens polene har derimot stort sett nedbørsfattig klima, og det samme gjelder områdene rundt 30 grader nord og sør. Disse områdene på 30 grader nord og sør kalles det subtropiske ørkenbeltet.
Vi kan dermed forestille oss atmosfæren som seks soner (celler) der lufta "roterer": tre på den nordlige halvkulen og tre på den sørlige. Den ene er fra ekvator til 30 grader nord eller sør. Her blåser det langs bakken vinder som går mot ekvator, mens det oppe i atmosfæren blåser vinder vekk fra ekvator, og mens lufta stiger ved ekvator, synker den ved 30 grader - altså en slags sirkelbevegelse. Neste celle er mellom 30 og 60 grader nord eller sør. Her blåser det ved bakken vinder vekk fra ekvator, mens det oppe i atmosfæren blåser mot ekvator, og mens lufta synker ved 30 grader, stiger den ved 60 grader - altså igjen en slags sirkelbevegelse. Den siste cellen er mellom ca 60 grader og polene. Her har vi en slags "kalott" (skalk) der lufta synker på midten (ved polene), og stiger ved kantene. På bakkenivå blåsere vindene vekk fra polene, mens oppe i atmosfæren blåser de mot polene.
Dette er temmelig forenkla - det er mange faktorer som bidrar til å endre en god del på denne sirkulasjonen, men hovedprinsippet er slik - og de mest synlige effektene er nettopp fuktige lavtrykksoner ved ekvator og 60 grader, og tørre høytrykkssoner ved 30 grader og ved polene.

2) det har å gjøre med temperaturen, fordi fordampningen er avhengig av temperaturen. Nå er nok 250 mm i minste laget for å skape en fuktig skog noe som helst sted på jorden, men i kalde strøk blir det i alle fall skog - mens samme årlige nedbørmengde i varme strøk gir knastørr ørken. Nedbøren balanseres jo av fordampningen. I områder der det er stor fordampning (varme områder) trengs det mye mer nedbør til for å opprettholde vannbalansen til plantene enn i områder med nesten ingen fordampning (kalde områder).

En annen ting er at en også har frodige skoger i varme, tørre strøk - i oaser og langs store elver, der det er ferskvann som grunnvann eller i flytende form. Så lokale forhold kan gi grunnlag for frodig planteliv også der klimaet generelt er for tørt. Tenk bare på områdene rundt Nilen.

Hilsen Jan Wesenberg
Botaniker
daglig leder i Norsk Botanisk Forening