Medlemsbladet i Telemark Botaniske forening - Listera - har i sitt nr 1/1994 en interessant artikkel om plantelivet rundt innsjøen Bandak, samt en artikkel om søstermarihånd med referanse til tidligere funn.

Værsågod:

https://www.miclis.no/tbf/Listera%201994-1%20scanc.pdf

mvh Trond

Man kan jo bli nostalgisk av mindre. Tenk på hvor mange av disse voksestedene som er nedbygget og rasert siden 1994. At klokkesøte fantes der så sent som i 1992 var nytt for meg, jeg trodde den var forsvunnet lenge før det. Jeg og min kone bodde på Dalen hotell to dager i 2017, men det falt meg ikke inn å gå ned til vannet; det virket som frisert parkanlegg hele veien ned, og det var det sikkert også. Men dette var i mai, og det var søstermarihånd jeg var der for.

Klokkesøte er en interessant art. Det er visstnok påvist, eller i det minste sannsynliggjort (husker ikke hvor), at den en gang fantes langt oppover Gudbrandsdalen til Sel. Jeg har forøvrig en ivrig liten bestand av klokkesøte rundt oppkjørselen til huset, og vet fremdeles ikke hvordan den er kommet dit. Jeg har vært mye på Jæren utpå høstparten, og liker å tro at det har sneket seg noen frø ned i støvlelissene. De blomstrer i august-september hvert år.

Hvit skogfrue er underlig, men det er også mye vårmarihånd der, så temperatur og fuktighet i liene her må være akkurat passe for (mer eller mindre) varmekjære kystplanter. Den finnes også i skogliene bak Sauland kirke i Hjartdal.

Men bergfrue er ikke uventet. Jeg har merket meg at østlendinger ser på bergfrue som en eksklusiv fjellplante, og de blir veldig overrasket når de finner den i lavlandet. Men i bergfruens kjerneområde, fjordstrøkene på Vestlandet, har den størst tetthet helt nede ved fjorden, og så tynnes det oppover i fjellet.

Dette er det eneste bildet jeg faktisk kan angre på at jeg har tatt. Det er i Osa i Ulvik, på såpeglatte svaberg langs elven, og i ettertid har det gått opp for meg at det var relativt livsfarlig. Det er det ikke verdt, og jeg hadde aldri gjort det i dag:

Nei, man blir jo mer forsiktig med alderen ;-) - men bildet er fint!
Mht Bandak så setter jeg kursen mot Lårdal i begynnelsen av mai, etter å ha sluppet av min samboer i Bø, der hun skal i en jentebursdag (man får benytte de muligheter som selskapslivet gir..).
Har aldri vært på den kanten, men fikk lyst til å utforske Flekstveit-området etter å ha lest i gamle Listera fra nittitallet - får håpe det framleis er like fint som de omtalte det da. For tidlig for bergfrue, selvsagt, men søstermarihånd burde man jo kunne finne. Og forhåpentligvis mye annet morsomt - så sant snøen er borte - vårmarihånd bør jo være en mulighet....

Søstermarihånd bør nok begynne å blomstre i begynnelsen av mai, i hvert fall om våren ikke blir altfor kald i år. Vårmarihånd er en uke eller så senere, men det er god overlapp. Dette er 14. mai i liene over Dalen, og noen søstermarihånd-blomster er allerede begynt å bli brune:

Den som vil jakte botaniske skatter kan kanskje ha moro av dette kartet?
https://geo.ngu.no/kart/berggrunn_mobil/

Jo, så lenge man ikke begår den gamle feilen å bare lete etter "kalk". Du kan så absolutt lære mye av dette kartet - i ettertid. Når du vet hvor de kravfulle artene vokser, kan du gå inn og se hvilke bergarter som er i området.

Nordsiden av Bandak er markert ut som hovedsakelig sandstein og konglomerat, med innslag av basalt og grønnstein (som er metamorf basalt).

Legg ellers merke til at all norsk fjellbotanikks omdreiningspunkt, Kongsvoll-Knutshø, er markert ut som solid grønnskifer. Ikke noe kalk her. De mest overdådig rike feltene i Hardanger er amfibolskifer, fyllitt og grønnstein. Hvaler er ren granitt, så her skulle man jo tro floraen er svært fattig, mens det i virkeligheten er et av landets mest artsrike områder. Etc etc.

Dessuten er dette ofte mye mer lokalt enn det som kan fanges opp på et berggrunnskart. Et svært illustrerende eksempel er Kalvehageneset ved Grimstad (berømt for narrmarihånd), markert som glimmergneis på kartet, men med et bånd av amfibolitt skrått over et stykke inne. I virkeligheten går amfibolitten på kryss og tvers i brede ganger helt ut mot pynten av Kalvehageneset, og det er der narrmarihånden vokser. Jeg har vært der, og du ser umiddelbart forskjell på den mørke amfibolitten og den lysrosa gneisen.

Kort sagt - det er mye god lærdom i kartet, men ta det med en klype botanisk salt Der du finner kravfulle arter vil det i hovedsak være amfibolitt, basalt, grønnstein/grønnskifer, fyllitt, leirskifer, glimmerskifer, gabbro - eller noen steder kalkstein/marmor.

"Kalk" er et for enkelt stikkord. Det som teller er om bergartene er forholdsvis næringsrike eller ei. Sure bergarter med mye kvarts, har som regel lite næring. I motsetning til basiske bergarter.
Nå er jeg ikke kjent på Hvaler, men det ser ut til at øyene ligger under marin grense. Ett naturreservat ser ut til å hete Lerengen?
Leire er ofte næringsrik, selv om ren leire kan være nokså stiv.
Dagf har helt rett, en må lese kart med forstand

Skjelsand er jo noko som kan gje resultat. Elles er langvarig slåttekultur noko som kan gje utslag og verke meir basisk enn ein skulle tru ut frå det som finst rundt.

Joda, Hvaler har nok mye marine avsetninger som forklarer mye - samtidig som det er for grunt til at det kan dyrkes opp, og kanskje den harde granitten også forsegler det mot utvasking.

Egentlig snakker vi om to ting nå: hvilke bergarter som er baserike i utgangspunktet, og hvilke andre ytre faktorer som kan overstyre berggrunnens betydning.

Skjellsand er en ting. Men det er all slags varianter av dette. En art som ble nevnt her i tråden er bergfrue. Helt klart en basekrevende art, men den vokser jo ofte på surt berg, og da har noen ment at den ikke er så kravfull likevel. Men da er forklaringen at det kommer baserikt sigevann fra lenger oppe i fjellsiden, kanskje kildeutspring. En bakkemyr kan fungere på samme måten.

Her lokalt vet jeg at Rotlia naturreservat er mye rikere botanisk sett enn det berggrunnen tilsier. Årsaken her er at isbreene har skrapt kalkholdig leire fra lenger nord (Stange, Hamar og Ringsaker), og lagt dette igjen i Rotlia. Kan det samme ha skjedd i f.eks. Hvaler? Altså hvis jeg har forstått ting riktig, er f.eks. myrflangre ganske så basekrevende, og den vokser da over granitten på Hvaler. Altså kan det hende at isbreene skrapte løsmasser fra kalkområder i nord til Hvaler?

Jo, isbreene har fraktet mye løsmasser rundt.

Men når det gjelder Rotlia, så ser jeg at det er mye glimmerskifer i området, og det er mer enn nok til å forklare det. Glimmerskifer kan være svært baserik, og du kan finne alle de kravfulle artene våre på glimmerskifer. Jeg tror ikke vi trenger å anta fjerntransportert materiale her.

Jeg må innrømme at jeg har mye moro med dette berggrunnskartet, så takk, @Limnoan! Jeg visste ikke om dette.

Men tilbake til Telemark. Jeg ser et mønster her. Alle de rike områdene i øvre Telemark er tett gjennomskåret av slyngende bånd av grønnstein, amfibolitt og basalt. Og går du ned på lokalt nivå er det sikkert små forekomster nesten overalt. Det er helt opplagt forklaringen på den rike floraen her.

Red: @amdb73 - jeg tviler ikke på at det er bretransporterte løsmasser i Rotlia, men jeg tror ikke det behøver å være utslagsgivende her. Glimmerskifer og fyllitt (samme kjemi men ulik grad av metamorfose) dominerer mange av de rikeste områdene i Norge, f.eks. et svært felt fra Oppdal i vest til Aursunden/Brekken i øst, fra Fokstua i sør til Snåsa i nord.

Ja takk for bergartkartet, Limnoan - fikk meg til å finne fram til et område jeg skal til i Evenes kommune helt i slutten av mai. En langhelg med gutta dette, på ei hytte omtrent der det står Dragvik midt på bildet nedenunder. Men litt botanisering skal jeg nok få rydda plass til...

Og se på grunnforholdene her! - glimmerskifer, marmor, glimmergneis, granatglimmergneis - det må jo bety at plantelivet er rikt og morsomt, selv om det kanskje er litt tidlig for de aller morsomste...