Sorry, folkens, det ble bomtur
Vi kom oss over det høyeste punktet ved Holten, så begynte stien å gå nedover igjen, blandingsskogen ble avløst av høyreist åpen furuskog, og de første rødflangrene dukket opp.
Og der var det bom stopp.
Som jeg har nevnt for Trond, så har jeg akutt, og da mener jeg akutt, høydeskrekk, og akkurat der begynte noe som nærmest så ut som en slags via ferrata. Det var nylontau å holde seg fast i, og en sti som klamret seg inntil stupbratte fjellveggen. Ikke snakk om å gå en meter til der, helt uaktuelt.
Men en ting er klart: mens jeg sto der på avgrunnens rand, skjønte jeg umiddelbart at dette er perfekt for rød skogfrue. Etter å ha sett det, tror jeg så gjerne at den vokser der. Jeg kunne nesten lukte den...
Oppstigningen fra Lårdal er blodsmak-bratt og tung, særlig når man har rundet 68 år på denne planeten, men overkommelig hvis du er i god form og tar noen pauser. Likevel - ikke prøv på dette uten å vite hva du går til. Jeg anser meg som ferdig her nå. Det var et ærlig forsøk, men det gikk ikke. Edle har min respekt for at hun gjennomførte dette!
Det hører med til historien at vi kom i snakk med en dame i en butikk etterpå. Hun sa hun hadde gått på kryss og tvers i Jotunheimen - men Lårdalsstigen hadde hun gått en gang, og aldri noensinne skulle hun gjøre det igjen. Ordet hun brukte var "skrekkelig"... Det fikk meg til å føle meg litt bedre
Hit kom vi, og hvis noen våger seg ut på dette - herfra bør man holde øynene åpne:
Her er hva jeg opprinnelig hadde håpet vi kunne få fra bildet til Edle, en GPS-posisjon. Men da må du sørge for at det er slått på i telefonen din: