Kan du nevne noen eksempler på at plantene har ulike måter å spre pollen på og noen eksempler på hvordan planter har utviklet ulike måter å spre pollenet på.

Hei,
dette så ut som en ukamuflert oppgavetekst, fordi dette er vel neppe identisk med det du lurer på - du er vel neppe helt blank på dette? Jeg ser ikke noen egne forslag...
OK, siden dette er et spørsmål som akkurat hos meg tilfeldigvis trykker på en knapp der svaret bare renner ut, kommer det en liten stil her: :)

Plantene har to hovedmåter å spre pollen på: med vinden, og med dyr.
I tillegg fins det noen vannplanter som blomstrer under vann og er tilpasset vannpollinering (pollen spres under vann). Men de er svært få. De fleste vannplanter har blomstene over vann.

Vindpollinering er lett å kjenne igjen på "fargeløse" (brune, grønne), svært reduserte blomster uten iøynefallende kronblad. De sitter ofte (men ikke alltid) i tette blomsterstander, f.eks. rakler eller aks. Ofte (men ikke alltid) er det skjedd en utvikling i retning énkjønnete blomster. Blomstene produserer store mengder tørt pollen, og har ikke nektar. Pollenbærerne stikker ofte langt ut av blomsten, og enten pollenbærerne eller hele blomsten eller blomsterstanden henger gjerne og dingler i vinden. Arrene er gjerne store og enten lange eller greinete, og stikker langt ut av blomsten (men dingler ikke).

Dyrepollinering er som regel insektspollinering (men først og fremst i tropene finnes det også fugl og flaggermus og opossum og enkelte andre dyr som pollinerer blomster).

Insektspollinerte blomster er gjerne fargerike og produserer enten et pollenoverskudd elelr mye nektar. Alt etter hvilke insektsgrupper som pollinerer blomstene, er blomsten ulikt utformet. Blomster som pollineres av mange ulike, og lite spesialiserte insekter (biller, fluer osv.) er gjerne åpne, og sitter ofte i store flate blomsterstander som insektene kan kravle omkring i. Blomster som pollineres av mer spesialiserte insekter har gjerne et trangt, langt kronrør eller nektarspore. Ofte (men ikke alltid) er de også énsymmetriske, slik at insektet har et bestemt sted det skal lande, og får pollenet plassert på et bestemt sted på kroppen.

Enkelte slike spesifikke pollineringstilpasninger kan være ekstremt avanserte. F.eks. hos orkideer. Noen orkideer (marisko) fanger insekter i en felle der de kun kan komnme seg ut på ett bestemt sted, og da får de pollen på seg. Hos en annen orkide (nattfiol) har vi to arter som skiller seg fra hverandre med vinkelen mellom pollenknappene. Dermed plasserer de pollenet på litt forskjellige steder på insektets hode, og selv om det er de samme insektene som pollinerer begge arter, så pollineres artene riktig. En ekstrem pollineringstilpasning med knøttsmå veps har vi hos fiken (men den er for lang å forklare her...)

Også farger sier noe om pollinator: nattsvermerpollinerte blomster er f.eks. gjerne lyse (hvite eller kremgule) og dufter intenst, mest om natta. Fuglepollinerte blomster har gjerne ingen lukt, og en intens kontrast i rødt og grønt. Det fins fluepollinerte blomster som lukter råttent kjøtt, og vepsepollinerte blosmter som er brune og også lukter som kjøtt.

I tillegg til vindpollinering og dyrepollinering, er det en del planter som er helt eller nesten helt selvpollinerte. De har gjerne små og reduserte blomster med lav pollenproduksjon og lite eller ingen nektar, men uten de typiske tilpasningene til vindpollinering.

Hos frøplantene som helhet er vindpollinering det opprinnelige. De nakenfrøete har nesten uten unntak vindpollinering (spor etter insektpollinering i form av nektarproduksjon kan forekomme hos den vesle gruppa gnetofytter). Blomsterplantene derimot (de dekkfrøete) har insektspollinering som sin samlende opprinnelige egenskap - deres utvikling er uløselig knyttet til koevolusjonen med pollinatorinsekter. Men mange grupper dekkfrøete har senere vendt tilbake til vindpollinering, slik at det i dag er mange viktige grupper vindpollinerte dekkfrøete (gras, rakletrær m.fl.). Men totalt er insektpollinering det langt vanligste hos de dekkfrøete.